TURNE 1966: Bob Dylan reiste på en verdensomfattende turné med elektrisk backing. Nå er det hele utgitt på en 36 CD'ers boks. Foto: D.A. Pennebaker
TURNE 1966: Bob Dylan reiste på en verdensomfattende turné med elektrisk backing. Nå er det hele utgitt på en 36 CD'ers boks. Foto: D.A. PennebakerVis mer

Da Bob Dylan ble kalt for Judas

Ville bli kvitt tittelen som protestsangens konge.

Kommentar

Vi begynner å bli vant til at Bob Dylan tømmer skapene og øser av sitt uutgitte materiale. Alt fra obskure konsertopptak til kuriøse alternative studioversjoner kommer ut. Mye utgis som del av Dylans såkalte bootleg series. Nummer fire i denne serien er en konsert fra 17. mai 1966 i Manchester, den såkalte «Royal Albert Hall»-konserten, der Dylan blir avbrutt av demonstrativt bråk og buing fra salen, utført av britiske folksong-purister og toppet med tilropet «Judas».

Våren 1966 var dette noe både Dylan og bandet hans, bestående av kanadiske musikere kalt The Hawks, som seinere skulle danne The Band, var vant til. Trommeslageren, Levon Helm, hadde hoppet av turneen i USA fordi han opplevde denne behandlingen som meningsløs. Han ble erstattet av den eksplosive Mickey Jones. Denne uka utgis «Bob Dylan – The 1966 Live Recordings», en boks bestående av 36 CD-er med til sammen 296 liveopptak fra Australia, USA og Europa.

Dylan brukte samme setlist under hele reisen, 15 sanger som framføres igjen og igjen (pluss ett opptak av «Positively Fourth Street»). Først et akustisk set, deretter et elektrisk. Elektrosjokket folkentusiastene var påført i Newport året i forveien, burde ha dempet seg, etter utgivelsen av «Bringing It All Back Home» (1965) og «Higway 61 Revisited» (1965). «Blonde On Blonde» (1966) kom ikke ut før i juli. Men blant puristene fantes verken aksept eller tilgivelse.

Opptakene erdagen før konserten i Manchester. stort sett gjort gjennom miksepulten. Fem konserter bygger på publikumsopptak fra salen, og lyden er deretter. Men dette er en komplett dokumentasjon. Her er samtlige opptak som har vært å oppdrive. Det er tydelig at Dylan ønsker å distansere seg fra sitt protestsang-image. Konsertene er renset for politisk betonte viser og fokuserer på sanger med et eksistensielt innhold, framført i et litterært og poetisk språk.

Dylans første opptreden i Skandinavia var i København 1. mai. Her byr han på en lang intro til låta «Just Like Tom Thumb’s Blues». Tom Thumb (i engelsk folklore Tommeliten) blir presentert som en flere hundre år gammel meksikansk maler, og sangen handler angivelig om hans «blå periode» (blues, ikke sant?). Seinere forskning har vist at teksten blant annet rommer referanser til diktere som Malcolm Lowry, Edgar Allan Poe og Arthur Rimbaud.

Det går med andre ord en linje fra denne boksen fram til Nobelprisen. Den byr dessuten på fantastisk backing fra bandet, ikke minst de diamantkuttende soloene til Robbie Robertson, Rick Dankos bølgende basslinjer og de mirakuløse orgelpartiene til den geniale «professoren» Garth Hudson i veksling med Richard Manuel på piano. Etter denne turneen forsvant Dylan i en periode. Men man kan vel trygt si at han kom sterkt tilbake.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook