Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Da Bob Dylan tok et skritt hinsides tid og rom

Ny gigantboks med et høydepunkt fra den tidlige karrieren.

I WOODSTOCK: Bob Dylan under den kreative «pausen» han tok i 1967, da han sammen med musikerne i The Hawks, seinere The Band, spilte inn låtene som nå blir utgitt som «The Basement Tapes Complete».Foto: Elliott Landy/Sony Music
I WOODSTOCK: Bob Dylan under den kreative «pausen» han tok i 1967, da han sammen med musikerne i The Hawks, seinere The Band, spilte inn låtene som nå blir utgitt som «The Basement Tapes Complete».Foto: Elliott Landy/Sony Music Vis mer
Kommentar

Årets julepresang til 68-ere er uten tvil «The Basement Tapes Complete» med Bob Dylan og The Band. Dette nærmest ufrivillige og sagnomsuste mesterverket inneholder bøttevis med sanger framført og sunget særdeles uformelt sammen med medlemmene av gruppa The Hawks.

«The Basement Tapes Complete» er en fabelaktig lytteopplevelse, til tross for manglende arrangementer og til tider rufsete lyd, eller kanskje nettopp på grunn av denne mangelen på perfeksjonisme.

Kort fortalt: Sangene ble spilt inn etter at Dylan trakk seg tilbake fra verden og bosatte seg i Woodstock i 1966-1967. Delvis foregikk opptakene i «det røde rommet» i Dylans hjem, delvis i kjelleren til huset der The Hawks holdt til, kalt «The Big Pink».

Bob Dylan var på vei mot «John Wesley Harding» (1967), The Hawks kalte seg etter hvert The Band og gjorde en av rockens sterkeste debuter med «Music From Big Pink» (1968).

Først i 1975 kom en dobbel-LP kalt «The Basement Tapes» med 24 låter. Den nye utgitte boksen inneholder 139 spor.

Samtidig utgir Sid Griffin sin nye bok om kjellerlydbåndene, «Million Dollar Bash: Bob Dylan, The Band and the Basement Tapes». Griffin er veteran fra The Long Ryders og The Coal Porters og har tidligere skrevet en bok om Gram Parsons. Han har også forfattet forordet i den fargerike boka som følger den nye boksen.

Å lytte til disse sangene er mildt sagt medrivende og «magisk». Men hva består trolldommen av? Dylan trekker den ene kaninen opp av hatten etter den andre, snart en som er loslitt og bustete, i neste øyeblikk en som er skinnende hvit og nystriglet.

Elvis Costello har sagt: «Jeg tror han forsøkte å skrive sanger som hørtes ut som om han nettopp hadde funnet dem under en stein.» Robbie Robertson sier at det var umulig å høre om dette var sanger Dylan hadde skrevet selv, eller om det var tradisjonelt stoff.

Greil Marcus har skrevet boka «Invisible Republic - Bob Dylan?s Basement Tapes» (1997). Den blir reklamert for som en kriminalhistorie, med Dylan selv som detektiven. Men til etterforsker å være, skaper han flere mysterier enn han løser.

Marcus bruker tidenes største detektivforfatter, Raymond Chandler, til å fortelle hva slags stemme Dylan bruker på plata, «den amerikanske stemmen», den som er «flat, toneløs og slitsom (...) en stemme som kan si nesten hva som helst mens den tilsynelatende sier nesten ingenting».

«Too Much Of Nothing», som en av låtene heter. Det merkelige er at Dylan ikke skriver noe om disse opptakene i boka «Memoarer» (2004).

Han er innom samme periode og forteller at han flyktet fra alle merkelapper som knyttet ham til samtida; «opprørernes store høvding, protestenes yppersteprest, dissenternes tsar, ulydighetens hertug, snylternes leder — de frafalnes keiser, anarkiets erkebiskop, sjefen sjøl...»

Reaksjonen hans var å lage sanger som «skapte sin egen tid og sitt eget sted», som Marcus skriver om «Wheels On Fire» i «Bob Dylan — Writings 1968-2010».

Dylan selv sier det slik i «Memoarer»:

«Folkesanger er flyktige — sannheten kommer fra selve livet, men livet er mer eller mindre en løgn. På den andre siden er det akkurat sånn vi vil ha det (...) Livet har mer enn tusen ansikter, og du må møte alle hvis du vil spille disse greiene.»

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media