FELT AV FAGDOMMERNE: Hanne Krogh og Elisabeth Andreasson feirer etter at seieren i den norske MGP-finalen var sikret i mars 1985. Senere vant de som kjent også den europeiske finalen. Hadde fagdommerne bestemt, ville det vært annerledes: Anita Skorgans «Karma» slo «La det swinge» med 44-34 blant fagdommerne, men Bobbysocks vant folkets stemmer med 46-30.Foto: Inge Gjellesvik / NTB / SCANPIX 
FELT AV FAGDOMMERNE: Hanne Krogh og Elisabeth Andreasson feirer etter at seieren i den norske MGP-finalen var sikret i mars 1985. Senere vant de som kjent også den europeiske finalen. Hadde fagdommerne bestemt, ville det vært annerledes: Anita Skorgans «Karma» slo «La det swinge» med 44-34 blant fagdommerne, men Bobbysocks vant folkets stemmer med 46-30.Foto: Inge Gjellesvik / NTB / SCANPIX Vis mer

Da Bobbysocks ble felt av fagdommerne

I årets MGP blir avstemningsmetoden supplert med en internasjonal jury av bransjefolk. Men folkelig musikk bedømmes mest treffsikkert av folkelig smak.

Meninger

Melodi Grand Prix er et underholdningsprogram, og knapt nok det. Men selv om musikken stort sett trygt bør glemmes, kan fenomenet likevel kaste lys over interessante fenomener, ikke minst når det gjelder forholdet mellom folkelig smak og fagkunnskap.

Det er rundt 30 år siden jeg fulgte showet – forstått som musikkonkurranse – med noen form for interesse. Avstemningene, særlig i den internasjonale finalen, har imidlertid alltid fascinert meg. Poenggivningen er et nokså forutsigbart resultat av en interessant blanding av musikk, politikk, naboskapsrelasjoner og migrasjonsmønstre.

Når Norge stadig gir masse poeng til Sverige, handler det sikkert delvis om at svenskene ofte sender bidrag som nordmenn har en lei tendens til å like. Men det kan også handle om at det lenge har arbeidet og bodd mange svensker i Norge, som dermed har norsk mobiltelefon og kan stemme på Sverige (slik vi i 2013 bodde i Storbritannia, og ikke kunne dy oss for å sende av gårde en stemme til Norge).

Slike mønstre går igjen i hele Europa, enten det er et resultat av tette naboskapsrelasjoner, diasporaer eller migrasjon. Romania og Albania gir stort sett hverandre ti eller tolv poeng, det samme gjør Hellas og Kypros. Tyrkia får som regel rikelig med poeng fra Tyskland (gjett hvorfor). Russland håver inn poeng fra de baltiske statene. Det skyldes neppe godt naboskap, men de russiske minoritetene i disse landene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Russland har i denne forstand så mange gode naboer at de nesten alltid kjemper i toppen. Storbritannia har på sin side så få venner at de nesten alltid ender i bunnen (det hjelper selvsagt på at de i mange år har hatt tradisjon for å sende den ene artisten mer hjelpeløs enn den andre). Etter drøyt ti år med ren telefon- eller SMS-avstemning var disse mønstrene så tydelige at arrangøren bestemte seg for å supplere dette systemet med en tradisjonell juryordning.

Men også den norske avstemningen har av og til vært interessant, ikke minst om vi ser historisk på det, og flytter blikket fra regionale allianser og konflikter til forholdet mellom sakkunnskap og folkelig smak. Dette slo meg da jeg tilfeldigvis overhørte at den tradisjonelle avstemningsmetoden i år vil bli supplert med en internasjonal jury bestående av bransjefolk fra en rekke europeiske land, i valget av hvilke melodier som går til den såkalte superfinalen. Tanken er at dette kan bidra til å få valgt et bidrag som slår bedre an internasjonalt.

Etter omtrent 2000 har hvem som helst som har hatt en mobiltelefon kunne stemme. Frem til da hadde imidlertid Norge et utall ulike ordninger for å kåre vinneren, ofte med store variasjoner fra år til år. Av og til var det rene folkejuryer, som regel sammensatt av de ulike regionene eller distriktskontorene. Andre ganger var det rene fagjuryer, bestående av folk med ulike roller i kultur- og musikkbransjen (Sverre Kjelsberg og Mattis Hætta ville neppe vunnet i 1980 om det ikke var en ren fagjury som tok avgjørelsen). Av og til har man, som i år, brukt en kombinasjon av fag- og folkejury.

Når det gjelder det siste, peker 1985 seg ut som et spesielt interessant år. Norge hadde på det tidspunktet aldri vunnet konkurransen, vi hadde ikke en gang vært i nærheten. Suget etter suksess i denne konkurransen, som nok betydde mer for nordmenn enn for de fleste andre europeere på den tiden, var stort, ikke minst fordi Sverige vant året i forveien. Flere modeller hadde vært forsøkt for å finne en norsk vinnerformel.

Dette året ble fem ordinære distriktsjuryer supplert med fire internasjonale fagdommere. De fire var ikke hvem som helst: Den amerikanske plateprodusenten Tony Visconti, som hadde vært produsent for blant andre David Bowie og Elaine Page, Anne-Marie David, vinner av den internasjonale finalen i 1973, Stig «Stikkan» Anderson, en av de viktigste arkitektene bak ABBA (inkludert Melodi Grand Prix-seieren i 1974), og Ronald «Ronnie» Hazlehurst, musikkdirektør i BBC og en viktig figur i Storbritannias på den tiden vellykkede Melodi Grand Prix-historie.

Profesjonelle smaksdommere skulle altså om mulig bidra til å nyansere folkets dom. Det gjorde de også, men ikke i tilstrekkelig grad sett fra deres eget perspektiv. Merk her at det ikke var finkulturelt snobberi som kjennetegnet fagdommerne, de var alle trygt forankret i den lette populærmusikken. Den autoriteten de hadde var ikke knyttet til evnen til å vurdere musikalsk kvalitet, men til å ha spesielt godt kjennskap til hva som ville slå an internasjonalt.

Det var ti låter med i finalen i 1985, og det ble fort klart at kampen sto mellom Bobbysocks’ «La det swinge» og Anita Skorgans «Karma». Men slik hadde det ikke sett ut om vi hadde hatt en ren folkejury, for der endte Skorgan rundt 5. plass. Derimot hadde alle de fire fagdommerne Skorgan på topp.

Mønsteret var entydig: «Karma» slo «La det swinge» med 44-34 blant fagdommerne, men folket var enda mer entydig: Her vant Bobbysocks 46-30.

Hazlehurst kommenterte dessuten at selv om han hadde Bobbysocks på andreplass, trodde han ikke de hadde særlig sjanse i den internasjonale finalen. Men som de fleste vil være kjent med, swingte Bobbysocks seg like godt helt til topps også der. Der fikk smaksdommerne noe å tenke på!

Tilliten til at internasjonale bransjefolk kan bidra til at Norge gjør et klokere valg når vi sender årets representant, er derfor trolig overdreven. Folkelig musikk bedømmes nok mest treffsikkert av folkelig smak.