15 år siden gissel-aksjonen i Beslan

Da de kom for å slakte barn

Å bryte det mest ytterliggående av alle tabuer var terroristenes mål og logikk. For de kunne knapt gjøre noe mer oppsiktsvekkende enn å komme for å slakte barn.

BESLAN: Det er 15 år siden terroraksjonen i Beslan, Russland. Foto: Henning Lillegård / Dagbladet Vis mer
Kommentar

Det var høytid. Det var et nytt skoleår som skulle begynne, og elevene på Beslans barneskole nummer én kom forventningsfulle til skole-åpningen i nystrøkne skjorter og bluser, slik alle barn i Russland gjør hvert år den 1. september.

Klokka halv ti 1. september 2004 kom terroristene. 30 kvinner og menn kom i lastebiler fra den muslimske naborepublikken Tsjetsjenia, og drepingen begynte umiddelbart. Rundt 1000 mennesker - barn, foreldre og lærere - ble tatt som gisler. Da russiske sikkerhetsstyrker hadde stormet skolen på den 3. dagen av gisselaksjonen var 338 mennesker døde, 155 av dem barn.

Når jeg skal gjenfortelle denne historien så bryter jeg regelen om aldri å bruke meg selv i fortellingen. Jeg bryter regelen fordi jeg sammen med fotograf Henning Lillegård, var der, og møtte menneskene som var lamslåtte av den urett det var å bli rammet av det mest ytterliggående av alle tabuer.

OVERLEVDE: Aida Akhmedova (da 14 år gammel) overlevde terroren i Beslan. Hun fortalte sin sterke historie til Dagbladet noen dager etter at dramaet var over. Foto: Henning Lillegård / Dagbladet
OVERLEVDE: Aida Akhmedova (da 14 år gammel) overlevde terroren i Beslan. Hun fortalte sin sterke historie til Dagbladet noen dager etter at dramaet var over. Foto: Henning Lillegård / Dagbladet Vis mer

Særlig var møtet med Aida Akhmedova sterkt. Aida skulle begynne i 9. klasse da terroristene kom, og ble stuet inne i gymsalen, der de fleste at gislene satt. Der monterte terroristene bomber i basket-kurvene, og i ribbeveggen. Det var meningen at taket skulle begrave gislene når bombene ble detonert. Dette, angsten, gråten, truslene om å bli drept, og at de måtte drikke sin egen urin for ikke å bli dehydrerte, fortalte Aida om, bare tre dager etter at hun kunne komme hjem som levende.

- Hvordan klarte du det, spurte jeg.

- Jeg trodde på at jeg skulle overleve, svarte hun.

- Også sang jeg inni meg, det hjalp, sa hun.

Er det rart at man må bli personlig og bruke jeg-form for å formidle en historie som denne? Slik beskrev jeg møtet med Aida for 15 år siden:

Aida Akhmedova tar imot i hagen. Hun er sliten, med øyne som har sett mer enn de skulle. Håndtrykket er uten vilje, det er også slitent. Hun er stille, og snakker med en stemme nesten uten melodi, nesten uten pust. Bare en gang under samtalen hever hun stemmen litt. Det er da Dagbladet ber henne beskrive terroristene som ville drepe henne. Men selv om Aida er stille, så er hun et av de få gislene fra Beslan som snakker. Mange av dem som har vært gjennom det samme som Aida, snakker ikke, husker ikke, orker ikke, vil ikke.

Men Aida ville snakke. Av alle, med Dagbladet. Som det første, eller i det minste et av de første mediene, fikk vi et sammenhengende intervju med et av barna som hadde overlevd helvete. Årsaken til dette lille scoopet er en kaukasisk historie som forteller noe om kulturen og sosiologien i Nord-Ossetia, republikken der Beslan ligger. Det forteller noe om den æres- og klans-kulturen som også er noe av årsaken til at Kaukasus er en spesielt volds-herjet region.

Det var umulig å få hotell både i Beslan og i regionshovedstaden Vladikavkaz for 15 år siden. Så jeg ringte enken etter min gode venn, historikeren og forfatteren Valerij Tortsjinov i St. Petersburg, som opprinnelig var fra Nord-Ossetia. Den kaukasiske klans-kulturen arbeidet, og lojaliteten innenfor klanen fungerte slik jeg hadde håpet. Snart var husvære ordnet, gjennom Valerijs fetter, som hadde en venn i Beslan, som han hadde studert sammen med.

Og snart var Henning og jeg på plass, med de aller beste kontakter. Det var vår husvert - som vi for øvrig okkuperte soverommet til - som ordnet avtalen med Aidas mor. Jeg husker ennå hvordan Aidas bestefar satt og hørte på samtalen - hensunket i sin gamle og for anledningen ekstra tunge kropp - og dunket i gulvet med sin stokk hver gang følelsene ble for sterke. Og han forbannet «de helvetes muslimene».

Og jeg husker at Aida korrigerte ham med å si at: «Det er urettferdig, bestefar». Selv i sjokket over å være angrepet av det mest ytterliggående av alle tabuer var det noen som hadde et kompass som viste retningen.

Skoleterroren i Beslan var høydepunktet - eller lavmålet - av terroren som rammet Russland i forbindelse med den andre tsjetsjenske krigen, fra høsten 1999. Tsjetsjenske terrorister svarte på det russiske hærtoget i Tsjetsjenia med å ta et helt sykehus som gisler, med å ta publikum og skuespillere ved et teater i Moskva som gisler, og med å sprenge konserter, fly, tog, og metro-stasjoner i lufta.

Hjernen bak terroren, Shamil Basajev, ble til slutt ble drept av russerne i 2006. Han hadde et helt annet kompass enn det niende-klassingen Aida fra Beslan hadde.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.