Da den kalde krigen ble global

Etter Korea-krigen påtok USA seg rollen som internasjonal politimann, og det ble en nær sammenheng mellom utviklingen i vest og øst.

Overlegne nordkoreanske styrker gikk den 25. juni 1950 til angrep over den 38. breddegrad, som var demarkasjonslinjen mellom den sovjetiskkontrollerte og den amerikanskkontrollerte delen av halvøya. Både de sovjetiske og de amerikanske tropper var på dette tidspunkt trukket ut, og det var meningen at det skulle arrangeres frie valg med sikte på en samling av landet.

Nord-Koreas leder, Kim Il Sung, var imidlertid ikke innstilt på å avvente resultatet av valg under internasjonal kontroll, men bearbeidet i lengre tid Josef Stalin for å få denne til å gi grønt lys for et angrep på Sør-Korea. Sovjet h adde forsynt Nord-Korea med omfattende militært utstyr og bidratt med militære rådgivere.

Sør-Korea, derimot, var i dårlig forfatning militært sett og fremsto derfor som et lett bytte for angriperne fra nord. Stalin var for så vidt ikke i tvil om at et angrep isolert sett kunne lykkes. Men som den forsiktige general han var, så han muligheten for at USA ville intervenere.

Sovjet hadde imidlertid beholdt det meste av sin militære slagkraft etter den 2. verdenskrig, mens USA hadde demobilisert. Sovjet var dessuten også blitt en atommakt. En uttalelse av utenriksminister Dean Acheson om at man ikke betraktet Korea som strategisk viktig og at landet derfor ikke var med i den amerikanske forsvarsplanleggingen for Det fjerne østen, fikk imidlertid Stalin til å glemme sin forsiktighet, og han gikk med på Kim Il Sungs angrepsplaner.

Stalin måtte også ta hensyn til sin nye medspiller i internasjonal politikk, Mao Zedong, som var seierherre i den kinesiske borgerkrigen. Nasjonalistene, under Chiang Kai-shek, var blitt kastet på sjøen og hadde søkt tilflukt på Taiwan. Den kinesiske folkerepublikken ble opprettet i 1949.

Stalin konkluderte med at USA høyst sannsynlig ikke ville intervenere. Stor var derfor hans overraskelse da USA gjorde nettopp det. President Truman, den tidligere manufakturhandleren fra Missouri, var ingen fargerik politiker. Men han kunne ta resolutte beslutninger. Da angrepet var et faktum, ga han tilsagn om å komme Sør-Korea til unnsetning og fikk samtidig FNs sikkerhetsråd til å stemple angrepet som ren aggresjon. Den amerikanske Korea-operasjonen ble gjort til et FN-foretagende.

Sikkerhetsrådets Korea-resolusjon ble muliggjort av det faktum at Sovjet på dette tidspunkt boikottet rådet. Dette som en protest mot at Den kinesiske folkerepublikken ikke hadde fått overta Chinas plass. Hadde Sovjet vært til stede, ville det vært ensbetydende med et sovjetisk veto.

De første dramatiske ukene var preget av den nordkoreanske lynoffensiven som truet med å påføre Syngman Rhees styre i Seoul et knusende nederlag. Det lyktes imidlertid sørkoreanerne, støttet av stadig økende forsterkninger fra USA og andre land, å stanse den nordkoreanske fremrykkingen.

Selv om USA bar hovedtyngden av den allierte krigføringen i Korea, var det flere land som sendte tropper. Således bidro land som Storbritannia, Frankrike, Nederland, Canada, New Zealand, Australia, Tyrkia, Thailand, Filippinene og Brasil med kampavdelinger. Norge var blant dem som stilte et feltsykehus til rådighet for FN-kommandoen.

For USA kom krigen på et tidspunkt da nasjonen opplevde senator Joseph McCarthys heksejakt på angivelige kommunistiske agenter og medløpere i statsadministrasjonen. Mccarthyismen forgiftet atmosfæren i det politiske liv, og mange selv fornuftige folk ble i denne perioden skremt til taushet.

Bitterheten mange amerikanere følte over at kommunistene seiret i den kinesiske borgerkrigen ga nå håp om at man i Korea hadde fått en mulighet for revansj overfor Mao og hans regime. En allianse mellom Moskva og Peking som nå avtegnet seg betydde at verdenskommunismen kunne etablere seg som en betydelig global maktfaktor. President Truman mante likevel til nøkternhet og ønsket at Korea-krigen skulle være en begrenset krig.

Den legendariske krigsherren fra Stillehavskrigen, general Douglas MacArthur, nå øverstkommanderende for de amerikanske okkupasjonsstyrker i Japan, fikk i oppdrag å lede de allierte i Korea. MacArthur ble nærmest dyrket som en halvgud etter sine triumfer under den 2. verdenskrig. Det må imidlertid kunne sies at hans militære kvaliteter var omvendt proporsjonale med hans politiske vurderingsevne. Hans egenrådige opptreden og syn på hvordan krigen skulle føres brakte ham snart i konflikt med regjeringen i Washington.

MacArthur var blant dem som mente at amerikansk unnfallenhet under Truman var skyld i at China var «gått tapt». Nå øynet han en mulighet for et comeback for de kinesiske nasjonalistene. Han foreslo at tropper fra Taiwan skulle settes inn i Korea. Han mente også at USA ikke måtte vike tilbake for å bruke atomvåpen om nødvendig - også mot det kinesiske fastlandet. MacArthurs ekstreme synspunkter ble blankt avvist av Truman.

Etter de første alvorlige tilbakeslagene da de allierte troppene var blitt trengt sammen i et brohode på sørspissen av halvøya, lyktes det å presse nordkoreanerne tilbake. Det lyktes med andre ord å forhindre et amerikansk Dunkerque. Truman gratulerer MacArthur for hans dristige strategi som resulterte i gjenerobring av Seoul. Fienden ble drevet nordover, og de allierte nærmet seg nå den kinesiske grensen.

Dermed var det skapt en helt ny situasjon. MacArthur foreslo igjen angrep inn på kinesisk territorium, men Truman avslo - bortsett fra å akseptere bombeangrep mot damanlegg, angrep som hadde liten virkning. Men nå snudde krigslykken seg da kinesiske «frivillige» strømmet sørover etter å ha krysset grenseelva Yalu. Det varte ikke lenge før Pyongyang falt, og de allierte ble presset mer og mer tilbake. Selv MacArthur, som hadde stilt i utsikt å bringe «guttene hjem til jul», ble nå motløs.

Utover våren bølget de blodige kampene frem og tilbake. Etter flere eksempler på MacArthurs illojalitet ga Truman ham sparken. «Jeg skulle ha gjort det for lenge siden,» sa presidenten senere. Avsettelsen resulterte i et ramaskrik i USA. Trumans popularitet sank. Men alt dette fortok seg. Etter en triumfartet hjemkomst ble MacArthur gradvis glemt.

President Trumans mål hadde vært å føre en begrenset krig i Korea og forhindre en 3. verdenskrig. Samtidig skulle den nordkoreanske aggresjonen ikke forbli ustraffet. Noen «seier» oppnådde imidlertid USA aldri. Men frontene stabiliserte seg etter hvert langs den 38. breddegrad - der det hele var begynt året før. Etter våpenstillstanden i 1953 ble altså skillet mellom nord og sør det samme som før, og slik har det vært siden.

Når det hele endte med status quo, hva var så egentlig resultatet? Isolert sett var det meget begrenset, men likevel av betydning. Men i retrospekt kan det ikke være tvil om at Korea-krigen førte til en fundamental endring av USAs strategiske tenkning. Korea-krigen, som hadde vært blodig og innbitt og ført til store tap både materielt og i menneskeliv på begge sider, fikk USA til å ta sitt oversjøiske engasjement opp til ny vurdering. Etter den 2. verdenskrig hadde USA bygget ned sitt forsvar. Basene i Japan og Tyskland ble betraktet som midlertidige. Korea forandret alt dette. I 1955 hadde USA over 400 baser rundt om i verden og hadde påtatt seg rollen som internasjonal politimann. Dette var ikke et resultat av den 2. verdenskrig, men av Korea-krigen.

Nå var ikke Atlanterhavspakten lenger bare en ramme om en forpliktelse til gjensidig hjelp, men ble gjort til en militær organisasjon med en overkommando under amerikansk ledelse. Samtidig ble det besluttet å ruste opp Tyskland. Det var således en nær sammenheng mellom utviklingen i vest og øst. Det fjerne østen kom til å spille en større rolle for USA enn før. Med Korea-krigen ble den kalde krigen global.