KALD KRIG: "Gjenglemt" russisk rakett på Cuba. I 1962 sto verden på randen av atomkrig etter at USA oppdaget at Sovjet var i stand til å avfyre atomvåpen fra øya. Foto: AP / NTB Scanpix
KALD KRIG: "Gjenglemt" russisk rakett på Cuba. I 1962 sto verden på randen av atomkrig etter at USA oppdaget at Sovjet var i stand til å avfyre atomvåpen fra øya. Foto: AP / NTB ScanpixVis mer

Da det var kald krig

Cuba-krisa og Ukraina-konflikten kan ikke sammenliknes.

Kommentar

Jeg husker det som om det var i går. Klasse 7 A på Nordstrand folkeskole i slutten av oktober 1962. Verden sto på randen av atomkrig etter at USA et par uker tidligere hadde oppdaget at Sovjetunionen hadde plassert installasjoner for avfyring av atomvåpen på Cuba. Spenningen var på bristepunktet. Sovjetiske krigsskip var på vei til Cuba med mer utstyr, og amerikanerne hadde gjort det klart at landet ville svare militært om skipene ikke snudde.

OG DER SATT VI, 20- 30 forskremte skoleelever, med en lærer som så ut som han var mer nervøs enn oss og som ikke akkurat bidro til å roe nervene våre. Mange av oss lurte på om vi måtte gå i tilfluktsrommet. En atomkrig kunne være minutter eller timer unna.
Så bestemte statsminister Nikita Khrusjtsjov seg for å omdirigere de sovjetiske krigsskipene. Faren var over - for denne gang.

SLIK VAR DET å vokse opp i den kalde krigens dager, og når jeg nå i forbindelse med Ukraina-krisa hører snakk om at en ny kald krig er på vei, tenker jeg at slike ord må bero på historieløshet, politiske utspill eller fortjent stigmatisering av Vladimir Putin som har kappa litt land og tatt Krim-halvøya fra ukrainerne.
La oss gå tilbake til tida etter 2. verdenskrig. USA og Sovjetunionen konkurrerte om å ha flest atomvåpen, og ordet terrorbalanse ble hyppig brukt. Alle visste at den av partene som trykket på atomknappen, kunne bli skyldig i at store deler av verden ville bli ødelagt og at hundrevis av millioner kunne bli drept. Det visste også de som satt med atomkofferten, men for mange av oss vanlige mennesker var dette et skrekkscenario som ofte tok nattesøvnen fra oss.

I DAG er situasjonen en helt annen. Sovjet-imperiet har falt, Warszawapakten eksisterer ikke lenger, og selv om det fins atomvåpen i bøtter og spann også utenfor Russland og USA, er det få som tror at faren for en atomkrig er stor. I verste fall vil den bli regionalt begrenset, selv om det er ille nok. Men vi lever ikke i en situasjon der det eksisterer en verdensomspennende kald krig.
Riktignok er forholdet mellom Russland og USA blitt dårligere de siste åra, men Vladimir Putin snakker trolig sant når han vil ha russere i det gamle Sovjetunionen tilbake, men ikke hele imperiet. Det vet han er umulig, både politisk og militært.

MENS LEDERNE i Kreml og Det hvite hus under den kalde krigen hadde direkte telefonlinjer, går kommunikasjonen nå enda raskere. Og i stedet for å true hverandre setter nå statsledere seg ned for å snakke sammen. Det kommer ikke alltid så mye ut av slike samtaler, men det gjør i hvert fall sitt til å dempe farlige situasjoner.
Under den kalde krigen hørte vi på flyalarm-tester med det største alvor og fikk frysninger nedover ryggen. I dag hever vi knapt øyenbrynene når alarmen med jevne mellomrom går for å teste anlegg land og strand rundt. Tilfluktsrommene er der fremdeles, men brukes i flere borettslag som oppbevaringsrom - selv om det ikke er tillatt. Og om Sivilforsvaret har sine jevnlige øvelser, er det vel ingen som helt tar atomkrig på alvor. Hvorfor starte en krig der både en selv og motparten blir utryddet?

VERDENSSITUASJONEN er i dag mer uoversiktlig enn under den kalde krigen, men det er ikke lenger to store fiender som står mot hverandre. Det er drøssevis med kriger og regionale konflikter, og vi har fått en ny situasjon med kjemiske og biologiske våpen som kan utnyttes av stater og terrorister. Men uansett - den kalde krigens tid er forhåpentligvis forbi.