(Dagbladet): Det var 2011. Moren hennes hadde fått hjernekreft, hun skulle dø, og bekymret seg over hvorvidt datteren ville klare seg.
- Jeg ble ferdig med diktsamlingen rett før hun døde. Jeg måtte vise henne at det kom til å gå bra med meg.
Asta Olivia Nordenhof gir fra seg et lite smil. Diktsamlingen «Det enkle og det einsame» kom ut to år seinere i Danmark, og er akkurat oversatt til norsk. Det er ei bok preget av sorg.
- Faren min døde i 2005, nå skulle jeg miste moren min også. Jeg var ekstremt ulykkelig og gikk rundt med følelsen av fravær og lovløshet. Nå var det ikke lenger noen som kunne korrigere livet mitt, eller bekrefte det.
Ærlige dikt
I Danmark blir Nordenhof sett på som en av de viktigste poetene, og hun har fått stor oppmerksomhet for diktsamlingen. Den er sterkt selvbiografisk, og beskriver dager med psykisk sykdom, barndom med vold, økonomiske problemer og bordellvirksomhet.
Hun ønsker at diktene hennes skal være en trøst for dem som blir jaget og en skjennepreken til dem som jager.
- Jeg vet hva det vil si å bli jaget.
Hun vet hvordan det er å leve på sykepenger, og føle seg mistrodd og overvåket til enhver tid.
- Jeg vil at de som jaget, skal føle at jeg hatet dem.
«eg vil snakke om kvifor det er legitimt å meine at ein skal bli straffa for å ikkje arbeide - eg vil vite på kva grunnlag ein ser grunn til å vurdere det å ikkje arbeide som eit brotsverk»
Skriver hun.
Diagnose: Schizotypi
Asta Olivia Nordenhof ble innlagt på psykiatrisk sykehus første gang i 2005. Hun trodde hun led av en depresjon. Det var den eneste psykiatriske diagnosen hun kjente til. En måned seinere fikk hun diagnosen schizotyp lidelse.
- Kort forklart er det en mildere form for schizofreni, med kortvarige psykoser, sier hun.
Når det er som verst, klarer hun ikke gjenkjenne personer som er viktige for henne, og blir skremt når hun ser dem. Noen ganger, når hun er alene hjemme, føler hun at det er noen bak henne. Dermed beveger hun seg bare med ryggen mot veggen og forlater ikke leiligheten fordi hun føler det står noen på utsiden av døra og venter på henne.
- Jeg har etterhvert lært meg at det ikke gjør noe at jeg ser en fugl i lufta når det ikke er noen fugl der. At det beste jeg kan gjøre, er å tenke at det er helt i orden å ha disse tankene, i stedet for å føle at jeg er i ferd med å bli sinnsyk.
Stoffmisbruker
I ettertid har hun lest sykejournalen fra sitt toårige behandlingsløp. Hun beskriver det som en skremmende og merkverdig lesing om en behandling som bare skapte større problemer.
- Jeg leste en tekst om et menneske som gradvis utviklet seg til å bli stoffmisbruker, uten at noen anså det som et problem. Jeg ble medisinert med antidepressiver, og da jeg fortalte at jeg var plaget av at jeg ikke lenger klarte å tenke, fikk jeg flere medisiner. På det meste gikk jeg på fire antipsykotiske preparater. Uten at det hjalp.
Hun har sluttet med medisiner flere ganger, og er nå uten.
- Men på et tidspunkt, før denne diktsamlingen kom ut, sleit jeg så fælt økonomisk. Det hang sammen med sykdommen, og for å motta sykepenger, måtte jeg være behandlingsvillig. Økonomien min var avhengig av at jeg tok medisiner.
Fri fra systemet
Da «Det enkle og det einsame» kom ut i Danmark, fikk Nordenhof «Montanas Litteraturpris», en pris på 100 000 kroner.
- Da kunne jeg riste meg fri fra behandling og pengestøtte. Det føltes ekstremt godt. Når man er i det systemet, føler man seg konstant overvåket.
«sjølv skal eg snart starte på bordellet igjen for vi har ingen pengar - så eg har begynt å trene igjen. mage, rumpe, veldig kjedeleg»
Skriver hun.
- Jeg var overbevist om at jeg måtte det på den tida jeg satt og skrev.
Hun ser ut av vinduet.
- Jeg jobbet på bordell tidligere. Men det vil jeg helst ikke snakke om.
Hun smiler.
- Da jeg fikk den prisen, trengte jeg ikke lenger konstant bekymre meg for om jeg klarte å betale husleia.
Det siste halvannet året har Nordenhof jobbet ved Forfatterskolen i København, der hun også har studert.
Bli usynlig
Hun sier tanken om å bli forfatter har eksistert siden hun lærte seg å skrive. Da hun gikk på skolen, og på fritidsordningen, fant hun ut at hvis hun satt stille med blokk og penn, fikk hun lov til å være i fred.
- Jeg hadde tidlig behov for å være i fred. I mitt barndomshjem var det hektisk.
«når ein er oppvaksen med vald og sex, den driten der, så skal ein sone heile tida - ein skal forsake djevelen og forsøke å bli god igjen - men det orkar eg ikkje. drive ut djevlar.»
- Jeg var et veldig bekymret barn, sier Asta Olivia Nordenhof.
- Men jeg vil at diktsamlingen min skal leses som samfunnskritikk. Det er mange som har det vanskelig, og det som gjør meg virkelig glad, er når folk skriver til meg og sier diktene mine gir dem mot og styrke til å leve videre.
Lyst til å diskutere?
