FEMINIST: Azra Gilanis bok er et sterkt rørende og brennende engasjert innlegg i debatten om integrering og sosial kontroll. Her med sine to eldste døtre. Foto: Faksimile fra bokas forside. Vigmostad & Bjørke
FEMINIST: Azra Gilanis bok er et sterkt rørende og brennende engasjert innlegg i debatten om integrering og sosial kontroll. Her med sine to eldste døtre. Foto: Faksimile fra bokas forside. Vigmostad & BjørkeVis mer

«En muslimsk mors kamp»:

Da døtrene ble kritisert for å være for norske, plasserte mannen både dem og henne i Pakistan

69 år og skamløs.

Kommentar

I 1971 skjøt arbeidsinnvandringen fra Pakistan til Norge fart, fordi Danmark hadde innført innvandringsstopp. 21 år gamle Azra Gilani kom til Fornebu i februar og så snø for første gang. 47 år seinere forteller hun nå sin historie, gjennom selvbiografien «En muslimsk mors kamp», diktert til sin yngste datter Maria. Resultatet er en sterk, personlig og viktig skildring fra en av de første pakistanske arbeidsinnvandrerne til Norge. Som alle enkeltpersoners fortellinger er Gilanis unik, men som alle virkelig gode historier er den er egnet til å kaste lys over kulturelle fenomener og mekanismer som er gyldige for flere enn henne selv.

«Izzat», som betyr ære, og «skamløs» er ord som fra før er introdusert i den brede debatten. Vi vet at begrepene eksisterer i flere minoritetsmiljøer og at mange unge kjemper for å bryte med det de medfører av sosial kontroll. Gilani fyller ordene med innhold, når hun konkret og personlig beskriver hvordan æresbegrepet har rammet henne i det norsk-pakistanske miljøet. Da døtrene hennes ble kritisert for å kle og oppføre seg «for norske», valgte mannen å plassere både dem og henne hos hans foreldre i Pakistan. Først flere år og to barn seinere fikk hun døtrene tilbake til Norge.

I dag er Gilani en skilt kvinne på 69 år, med en lang karriere som selvstendig næringsdrivende bak seg. De fire barna hennes er høyt utdannede kosmopolitter, som har gitt henne en internasjonal familie og barnebarn, med søndagsmiddager på fem språk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Til tider har hun følt at hun har kjempet en ensom kamp. Gilani har hele tida hatt støtte fra gode venner både i majoritets- og minoritetsmiljøene, men har også møtt sterk motstand og forsøk på sosial kontroll fra viktige deler av det norsk-pakistanske miljøet og fra svigerfamilien i Pakistan.

Lege og skribent Attiq Sohail har skrevet et kritisk innlegg i Aftenposten og møtt til debatt i Dagsnytt 18 om boka. Han mener at norskpakistanere ikke trenger noen leksjon i integrering, og at boka kommer 20 år for seint. Ellers har mottakelsen vært overveiende positiv, og norske feminister fra Facebook-gruppa «Den selskabelige» har spleiset på blomster til Gilani. Med god grunn. Gilani representerer bare seg selv, men er den første kvinnen fra hennes generasjon norskpakistanere som tar en slik plass i offentligheten.

Hun vokter seg vel for å generalisere, og beskriver hvordan integrering går begge veier. De fleste barn av de pakistanske innvandrerne har høy utdannelse, men mange utsettes for diskriminering i arbeidslivet. Gilani mener innvandring har endret Oslo positivt, til en mer mangfoldig og spennende by enn da hun kom.

Islamofobe kan ikke ta Gilani til inntekt for sitt syn. Hun skiller skarpt mellom religion og patriarkalsk struktur. Selv har hun krevd sin selvsagte plass i moskeene, argumentert mot kritikk og oppdratt sine barn til å bli gode muslimer. Hun beskriver seg selv som en vanlig muslimsk mor og en vanlig pakistansk kvinne, som er blitt norsk og som har norske barn. Som hun selv skriver: innvandrerkvinner og norske feminister kjempet samme kamp for selvstendighet på 1970-tallet, men i for stor grad hver for seg. Vi har alle noe å lære av å lese hennes historie. Som stadig nye unge oppdager: Kampene fortsetter.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook