LUSH: Frontfigur Miki Bereniy. Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet
LUSH: Frontfigur Miki Bereniy. Foto: Christian Roth Christensen / DagbladetVis mer

Da drømmepopen ble litt hverdagslig

Lush gjenskapte gamle toner med stor presisjon, men magien uteble.

KONSERT: Det er visst alltid en plass i Øya-programmet for «årets shoegazegjenforening».

Lush

4 1 6
Hvor:

Sirkus-teltet

Tilskuere:

Ca 4000

«Pertentlig gjenskaping av gamle låter, men den helt elektriske, sitrende følelsen av magi og storhet uteble.»
Se alle anmeldelser

For to år siden var det høytidsstund med Slowdive i Sirkus-teltet, nå som vi først diskuterer Øyas retropreg går det an å gjenta med en form for etterpåklok tyngde at den konserten hører til blant festivalens bedre timer i klassen for band som spiller 20 år gamle sanger om igjen – og bare det.

I fjor var det Ride sin tur, men de ble feilplassert på den store amfiscenen i ettermiddagssolen, sangeren hadde pussig nok på seg fedora og det ble kanskje litt antiklimatisk, knallsterke låter til tross.

Lush har uttalt at de så på det som et «nå eller aldri»-øyeblikk å gjenforene seg i kjølvannet av nettopp Slowdives og Rides comeback. Spesielt med Slowdive deler Lush et slags skjebnefellesskap, de opplevde både publikums gunst og til dels ondsinnede kritikker i sin samtid, de ble ikke betraktet som like geniale som My Bloody Valentine eller Cocteau Twins.

En annen ting som Lush «sliter med» er at de er et slikt band hvis soleklart største hit, «Ladykillers» fra 1996-albumet «Lovelife», er en helt utypisk låt, da var de på vei over i et mer ekstrovert britpoplandskap. Og så ble det brått slutt da trommeslager Chris Acland tok livet av seg senere samme år.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I Sirkus-teltet i går klarte ikke Lush med den karismatiske Miki Bereniy i front (nå med ravnsvart hår, ikke det karakteristiske røde vi beundret tidlig på 90-tallet) helt å få opp temperaturen og engasjementet, til tross for upåklagelig, noteperfekt gjenskapning av fordums låtkatalog, «Ladykillers» inkludert.

Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet
Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet Vis mer

Deres store styrke er at de langt på vei klarer å gjenskape den sakrale klangen som oppstår i drømmepopen deres i liveformat, musikalske stjerneskudd som fyres opp av det vokale fellesskapet og det instrumentale samspillet mellom Bereniys 12-strenger og Emma Andersons mer angrepsvillige Telecaster og deres ustanselige, senebetennelsesframkallende opp-og-ned-bevegelser med høyrehånden.

Men musikken deres mangler også litt av den hypnotiske kraften som Slowdive droner fram, det skjer litt lite bak den lette gitarveggen, kanskje er lyden for lav og gjenforeningsmusklene litt støle, tross alt.

Låter fra «Split» (1994) og minialbumet «Scar» og EP’ene fra rundt 1990 utgjør omtrent halve settet, helt fint det, med «De-Luxe» som et innledningsvis høydepunkt. Når de drister seg utpå med en ny låt, «Out Of Control» fra årets ferske gjenforenings-EP «Blind Spot» utviser Bereniy både sober selvinnsikt men også litt manglende selvsikkerhet ved å bedyre om den nye låten versus det gamle materialet: «Ingen av dere kommer til å høre forskjell».

Lush har sine dedikerte fans som fikk det de kom for i Sirkus-teltet, mange kunne krysse av på sin bucket list eller diskutere med sidemannen om Lush faktisk spilte på indieklubben So What! i Oslo i 1994 (svaret er nei, de spilte på Sentrum Scene, samt på Hulen i Bergen) men den helt elektriske, sitrende følelsen av magi og storhet uteble.

Mot slutten var det relativt glissent bakover i det store teltet, den introverte utilnærmeligheten som ligger latent i musikken til Lush overskygget tok muligens overhånd, til tross for at Lush i 2016 framstår som et gjennomført sympatisk band med en karismatisk frontfigur og et knippe minneverdige tidsbilder fra det tidlige 90-tall. Men selv drømmepop kan ha noe hverdagslig over seg.

Live-published photos and videos via Shootitlive