Da Dylan sviktet Baez

DVD: «No Direction Home», regi: Martin ScorseseBOK: «Bob Dylan Minnebok 1956 - 1966», Robert Santelli

DVD/BOK: Med bakgrunn i 40-årsjubileet for Bob Dylans innspilling av «Like a Rolling Stone» kommer en strøm av Bob Dylan-produkter på markedet. På vårparten kom boka «Like a Rolling Stone - Bob Dylan at the Crossroads», en omfattende analyse av denne skjellsettende sangen, skrevet av Greil Marcus, en av USAs høyest respekterte kulturkritikere.

NÅ KOMMER EN FORSEGGJORT såkalt minnebok, bygd på ti år av sangerens liv, et kunstferdig designet verk full av faksimiler av avisklipp, billetter, programhefter, annonser, promo-materiale og så videre fra åra 1956- 1966. Boka kommer samtidig i norsk og amerikansk utgave.

Men først og fremst kommer Martin Scorseses dokumentar om Dylan, en tre timer og 27 minutter lang filmfortelling om Dylans liv fram til motorsykkelulykken som satte ham ut av spill 29. juli 1966. Teksten i scrapboka følger omtrent manus til filmen, og er forsynt med en Dylan intervju-CD. Hele veien dreier det seg om den tidlige delen av Bob Dylans liv - den han selv også valgte å legge mest vekt på i boka «Memoarer del 1», som kom ut i fjor. Ettersom Dylan selv også er involvert i både minneboka og filmen, kan det virke som om det er svært om å gjøre for sangeren å skille skitt og kanel i sin egen livshistorie. Dette betyr ikke at for eksempel Scorseses film er en kritikkløs helgenfortelling.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men i likhet med Dylans memoarer framhever den at Dylan er en inspirert kunstner med et allment budskap, ikke en politisk aktivist.

Det samme bekrefter også de fleste av de meget interessante intervjuobjektene i filmen.

FILMEN VISER AT striden rundt Bob Dylans politiske engasjement var i full sving allerede tidlig på 1960-tallet. En av Dylans tidlige læremestere, Dave Van Ronk, avfeier lattermildt at Bob Dylan var spesielt interessert i politikk. Han mener at han kjente minimalt til kommunismen eller systemet i Sovjetunionen.

Derimot mener Van Ronk at Dylan hørte hjemme på det som

i bohemmiljøet i New Yorks Greenwich Village måtte betraktes som «venstresida».

Allen Ginsberg forteller at han hørte på radioen Dylan synge «A Hard Rain\'s Gonna Fall» og ble rørt til tårer. Her var en som bar beatbevegelsens fakkel videre.

På 60-tallet sugde Dylan til seg amerikansk folk-materiale som en svamp. Han dyrket Woody Guthrie og løy om livshistorien sin. Han regelrett stjal plater fra vennene sine og nektet å levere dem tilbake. «Han hadde stjålet 400 plater fra en fyr som heter Tony Glover,» forteller Izzy Young, en tidlig Dylan-mentor. «Og han har ennå ikke levert dem tilbake.»

Dylan dro på turné til Sørstatene sammen med visemiljøets erkebiskop, Pete Seeger, og sang «A Pawn in Their Game» for fattige svarte landarbeidere. Han deltok også sammen med Joan Baez på den legendariske borgerrettsdemonstrasjonen i Washington der Martin Luther King holdt sin «I\'ve Been to the Mountaintop»-tale. Dylan understreker hvor sterkt dette virket på ham. Men da han seinere fikk en pris av borgerrettsbevegelsen, holdt han en takketale der han avviste rollen som politisk redskap:

- For meg dreier det seg ikke om venstre eller høyre eller svart eller hvit. For meg er det opp eller ned. Nede er ganske nære bakken. Jeg forsøker å komme opp, uten å tenke på noe spesielt, som for eksempel politikk, sa Dylan, som understreker at han ønsket å være en «outsider», mens folk rundt ham ønsket å gjøre ham til en «insider».

EN AV DISSE VAR visebevegelsens billedskjønne prinsesse, Joan Baez med englestemmen. Hun så det politiske potensialet i Dylans tidlige viser, «With God On Your Side», «Chimes of Freedom» osv. Hun så også Dylans enorme kreativitet på nært hold. En gang måtte hun legge hardt press på en hotellresepsjon for å skaffe den lurvete utseende Dylan et rom. Den unge visesangeren satte straks i gang med å omforme det ubehagelige opptrinnet til en vise av universell karakter. I løpet av natta skrev han «When The Ship Comes In».

Baez begynte å drømme om hva hun og Dylan kunne oppnå sammen på den politiske fronten.

Men Dylan var uinteressert. Han ville opptre i Carnegie Hall og ikke gjøre «alt det andre» som Baez drev på med.

Hun dro fra den ene politiske mønstringen til den andre og sang «We Shall Overcome». Overalt spurte folk: «Kommer Dylan?» Og hun svarte: «Han kommer ikke, din tosk. Forstå det. Han kommer aldri til å komme.»

- Ja, jeg ble skuffet, sier Baez i «No Direction Home». Enda mer desillusjonert ble hun da hun fulgte Dylan på turné i England. Hun ventet at Dylan ville invitere henne opp på scenen, slik hun hadde hentet ham opp i USA den gangen hun var mest berømt av de to. Men det skjedde ikke.

- Det var kanskje ikke pent gjort, sier Dylan. - Men man kan ikke være klok og forelsket på samme tid.

MARTIN SCORSESES FILM er en ren orgie i kildemateriale. Foruten nyhetsinnslag og tidshistorisk riktige, dokumentariske bilder fra blant annet Hibbing i Minnesota, der Dylan vokste opp, får vi alt fra amatørfilmer til Andy Warhols tidlige Dylan-kortfilm, fra sjeldne konsertopptak til bilder fra Dylan-filmer og opptak fra Newport-festivalen. Den ble forvandlet fra tempel til slagmark da Dylan dro med seg sitt «elektriske» mannskap opp på scenen i 1965.

Pete Seeger ble så fortvilet over at Dylan brukte trommer og elektriske instrumenter at «hvis jeg hadde hatt en øks, ville jeg kappet ledningene». Andre mener å ha sett Seeger med øks bli hindret i sine forsetter. Ryktene har gått i ettertid. Seeger ble så sint at han satte seg i en bil og nektet å snakke med noen etter konserten. En kilde mener Seegers raseri har bakgrunn i at han hadde tatt med seg sin gamle far Charlie Seeger, som brukte høreapparat, og den elektriske lyden ble derfor totalt forvrengt. Uansett: Da Dylan hørte om Seegers reaksjon, blir han lei seg og sier:

- Det føltes som et dolkestøt. Jeg dro ut og drakk meg full.Det går tydelig fram at Seeger ble skeptisk til Dylan allerede da han skrev «Mr. Tambourine Man», fordi dette ikke var en «tematisk» - les politisk - sang. Og om den elektriske backingen forarget folk, var det like mye budskapet i åpningssangen, «Like A Rolling Stone», som skapte uro. Hva var dette? How does it feel to be all alone?

Her var vi fjernt fra utopiene om en vakker verden med sosialisme og fellesskap. De var erstattet med «no direction home».

FOR DYLAN BLE «Like A Rolling Stone» den endelige bekreftelsen på at det var sanger han skulle skrive, ikke romaner, skuespill eller noe slikt. Opprinnelig hadde «Like A Rolling Stone» omtrent 20 vers. Al Kooper forteller om innspillingen av låten. Han var innkalt for å spille gitar, men pakket ned instrumentet etter at han hørte Mike Bloomfield. Dette kunne han ikke matche. Men da fyren som spilte orgel, plutselig flyttet seg over til pianoet, spurte Al Kooper om han kunne få prøve seg på orgel. «Nei, nei, du kan ikke spille orgel,» sa produsenten Tom Wilson.

Men så fikk Wilson en telefon, og Kooper satte seg foran orgelet likevel. Slik ble den berømte åpningen til. Da Dylan hørte den, sa han: «Skru opp det orgelet!» «Nei, det er bare Al Kooper, han kan ikke spille orgel,» ropte Wilson tilbake. «Skru opp orgelet!» gjentok Dylan.

Og slik ble det.

KJÆRESTER: Bob Dylan og Joan Baez var kjærester og opptrådte ofte sammen på scenen. Men de hadde helt forskjellige ambisjoner med sin kunstneriske virksomhet.
FØRSTE UTKAST: Slik skrev Bob Dylan teksten til «Blowin\' in the Wind». Minneboka er full av slike faksimiler.