Da ekteskapet ble moderne

De radikale nordiske ekteskapslovene som ble vedtatt mellom 1909 og 1929 framstår som et tidlig eksempel på statsfeminisme. De tok et oppgjør med patriarkatet i sin tradisjonelle form og moderniserte kjønnsforholdet.

VED INNGANGEN TIL det 20. århundre var en sentral oppgave å sikre forsørgelsen av kvinner og barn for å få en sunn befolkning. Ekteskapet, familien og befolkningen ble oppfattet som truet - i alle vestlige land. I nordiske land ble ekteskapsreform et av svarene på denne utfordringen. Likestilling ble presentert som en positiv verdi for det moderne samfunnet, et bidrag til å løse sosiale problemer. Argumentet var at dersom ikke kvinnene fikk økt selvstendighet, ville de svikte ekteskapet. Men hvorfor ble modernisering av kjønnsforholdet presentert som løsning nettopp i Norden? Og hva er grunnlaget for å hevde at det fins en nordisk ekteskapsmodell?I løpet av 1900-tallets første tiår reviderte alle nordiske land sin ekteskapslovgivning. Prinsippene som ble slått fast har ligget til grunn for lovgivningen helt opp i vår tid. Ekteskapsreformen tegner konturene av en nordisk ekteskapsmodell, karakterisert av ekteskap inngått på vitenskapelig grunnlag, med liberal adgang til skilsmisse og økonomisk likestilte parter. I Norden ble ekteskapet regulert som en moderne, sekulær institusjon, som en kontrakt mellom frie, selvstendige individer. Det fantes i samtiden ikke noe motstykke i andre demokratiske samfunn til denne progressive og vidtrekkende familielovreformen.

SÆRLIG TRE FORHOLD gjør det berettiget å snakke om en nordisk modell. For det ene ekteskapsbetingelsene. Spørsmålet var hva som skulle hindre ekteskapsinngåelse. Fra gammelt av dreide det seg først og fremst om nært slektskap og alder. Med ekteskapsreformen tidlig på 1900-tallet ble slektskapshindringene kraftig myket opp, mens aldersgrensene ble skjerpet. Minstealderen for at kvinner kunne inngå ekteskap ble hevet til 18 år, et tydelig signal om at kvinner skulle være voksne og selvstendige når de giftet seg. Medisinske ekteskapshindringer fikk ny aktualitet. Skulle «sinnssyke» få gifte seg, og hva med de som led av kjønnssykdom, epilepsi eller var døvstumme? Medisinske hindringer var ikke nytt, men fikk nå en vitenskapelig begrunnelse. Medisinsk ekspertise overtok den rollen prestene tidligere hadde spilt. Eugenikken ble lansert som løsning på sosiale problemer. Med argumenter om arvelighet og genetikk skulle ekteskapslovgivningen hindre allianser man fryktet kunne føre til degenerasjon. Ekteskapsreformen utgjorde første fase i en velferdslovgivning som siktet mot å bedre befolkningens helse. Enkelte nasjonale forskjeller til tross, i europeisk perspektiv avtegner det seg en klar nordisk profil preget av liberale slektskapsregler, strengere alderskrav og flere medisinsk begrunnede ekteskapshindringer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

FOR DET ANDRE liberaliserte de nordiske landene adgangen til skilsmisse. Såkalt «no-fault» skilsmisse ble akseptert, det vil si skilsmisse etter overenskomst mellom partene, uten at det var ført bevis for tradisjonelle ekteskapsbrudd som hor, bigami, forsømmelse osv. På dette området førte Norge an i det som i europeisk sammenheng representerte en oppsiktsvekkende liberalisering av skilsmissegrunnlaget. I land som England, Frankrike, Italia, Tyskland og også USA ble no-fault skilsmisse ikke akseptert før omkring 1970. For det tredje ble ektefellene økonomisk likestilte. Den nordiske modellen var basert på felleseie, noe som innebar at partene ble formelt likestilte eiere av hva hver og en brakte inn i ekteskapet. Så lenge ekteskapet varte rådet hver over sitt, riktignok ikke uten visse begrensninger av hensyn til den andre part. Det var gjensidig plikt til forsørgelse, og husarbeid og lønnsarbeid ble likestilt som forsørgelsesformer. Kvinners arbeid i hjemmet ble med andre ord anerkjent som bidrag til forsørgelsen. Loven uttrykte en moderat toforsørgermodell og en tydelig likestillingsnorm. Men - likestillingen var basert i kjønnsforskjell, og loven formidlet også en husmornorm. Normalsituasjonen var at kvinnen utførte sin forsørgelsesplikt gjennom husarbeid. Ekteskapsloven moderniserte kjønnsforholdet, men la samtidig til rette for den kjønnskomplementære familien. I europeisk sammenheng var både felleseieløsningen og hustruens relativt sterke økonomiske selvstendighet særpreget. Nordisk lov inkluderte kvinnen som medborger i samfunnet, riktignok først og fremst som mor og husmor, og kom til å danne modell for andre vestlige land.

NÅR DE NORDISKE ekteskapslovene ble nesten likelydende, var det ikke tilfeldig, men resultat av politiske beslutninger og utstrakt skandinavisk samarbeid. En skandinavisk familierettskomité ble nedsatt i 1909 med representanter fra hvert av de tre land. En viktig begrunnelse for initiativet var interskandinavisk migrasjon, en annen behovet for økt likestilling. Komiteen la fram lovforslag, som så ble vedtatt gjennom nasjonale prosesser. Det var snakk om et felles skandinavisk prosjekt av nærmest innenrikspolitisk karakter. I løpet av 1920-tallet reviderte også både Finland og Island sine ekteskapslover etter skandinavisk mønster. Det er altså berettiget å snakke om en nordisk modell, en ekteskapsreform som et svar på det moderne samfunns utfordringer tidlig på 1900-tallet, men som også var solid forankret i en eldre nordisk tradisjon. Ekteskapet i Norden har først og fremst vært en verdslig sosial institusjon, som kirken aldri helt lyktes i å ta kontroll over.

HVORFOR GIKK SÅ de skandinaviske landene i bresjen i et oppgjør med patriarkatet? Når en nordisk modell skal forklares trekkes gjerne sosialdemokratiets rolle fram. Nyere forskning vektlegger snarere betydningen av politisk kompromiss, noe som bekreftes i studiet av ekteskapsreformen: den ble gjennomført før sosialdemokratene kom i maktposisjon, med radikale liberale krefter som pådrivere og med konservativ støtte. De sistnevnte så liberalisering av skilsmissene og økt likestilling som en måte å styrke ekteskapets stilling på. Men vi må gå bakenfor tradisjonelle (parti)politiske forklaringer for å forstå den radikale nordiske ekteskapsmodellen. Når ekteskapsreform ble presentert som et svar på ekteskapets, familien og befolkningens truede stilling, var det et uttrykk for at staten grep inn i privatlivet, og at familie, kjønn og befolkning ikke ble oppfattet som private anliggender, men tvert imot av stor offentlig og nasjonal betydning. Og videre; når en feministisk ekteskapslov ble det politiske svaret på utfordringene i Norden, men ikke i andre land, viser det at feminismen sto sterkt her. Hvorfor? Det må ha sammenheng med en politisk kultur preget av folkelig demokrati, av samfunnsreform i statlig regi med aktiv deltakelse fra borgernes side, også fra de kvinnelige borgernes side. Kvinner var mindre marginalisert i de demokratiske prosessene i de nordiske landene enn i Europa for øvrig. Siden slutten av 1800-tallet har sosiale bevegelser vært redskap for kvinnefrigjøring og krav om politiske rettigheter. Kvinnenes relativt sett sterke stilling og gjennomslaget for en feministisk diskurs er viktige trekk ved en nordisk politisk kultur. Vi kan ikke forstå den nordiske velferdsstats- og likestillingsmodellen uten å ta dette i betraktning.