Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Da Elvis kalte den lokale mafiaen for «fete skrullehomser»

Utmerket, tynn flis fra Javier Marías.

FARGERIKT: Filmen «Fun in Acapulco» (1963) byr ikke på de store, sosiale skildringene av Mexico. Filmen danner bakgrunnen for handlingen i Javier Marías? både gapskrattende og nifse fortelling «Ond natur eller Med Elvis i Mexico». Foto: STELLA PICTURES
FARGERIKT: Filmen «Fun in Acapulco» (1963) byr ikke på de store, sosiale skildringene av Mexico. Filmen danner bakgrunnen for handlingen i Javier Marías? både gapskrattende og nifse fortelling «Ond natur eller Med Elvis i Mexico». Foto: STELLA PICTURES Vis mer

ANMELDELSE: Har Elvis Presley vært i Mexico? For eksempel da han spilte inn filmen «Fun in Acapulco» Ifølge mytologien rundt kongen av rock 'n roll satte han ikke et eneste av sine vrikkende bein sør for grensa. Men er det bare falsk propaganda? Les den vesle boka «Ond natur eller Med Elvis i Mexico» hvis du vil vite mer om dette.

Prestisjetung trilogi Men det er selvsagt ikke noe bidrag til den svulmende mengden av bøker om Elvis Presley den spanske forfatteren Javier Marías (60) har skrevet.

Marías er en av Spanias mest populære og kritikerroste forfattere, oversatt til alle verdenshjørner. Han er dessuten oversetter med en imponerende portefølje og avisspaltist.

Selv tar jeg stadig fram hans spirituelle, personlige portrettgalleri av forfattere han setter pris på, «Written Lives» (2000), der han på en både vittig og innsiktsfull måte omtaler diktere som Joyce, Nabokov, Rimbaud, Conrad — med vekt på megetsigende anekdoter og kuriositeter fra deres liv og personlighet.

Marías første roman på norsk, «Det feige hjertet» (1990) kom ut i den prestisjetunge VITA-serien i 1996, og i 1998 fulgte «I morgen under slaget tenk på meg» (1994). Marís hovedverk, trilogien som på engelsk går under fellestittelen «Your Face Tomorrow» (2002-2007) er ikke oversatt, men bør åpenbart bli det. Den er for øvrig inspirerende omtalt i en artikkel av Kjetil Røed i årets første nummer av Vinduet.

Til Hollywood Men først kan du varme opp med den lille fortellingen «Ond natur eller Med Elvis i Mexico» (1996). Den utgis i den fornemme lille Gyldendal-serien XS, som inkluderer bøker av forfattere som Stendhal, Perec, Vargas Llosa, Christa Wolf og Asli Erdogan.

Marías' hovedperson er — slik jeg har forstått at mange av hans hovedpersoner er det — translatør eller tolk. Altså en språkfortolker, eller en formidler mellom i blant uforenlige størrelser, alt ettersom hvem han tolker fra og til.

Rammefortellingen i denne boka er Ruibérriz de Torres, en ung mann fra Madrid som har reist til Hollywood for å søke lykken. Der får han en dag et helt spesielt oppdrag. Under innspillingen av Elvis-filmen «Fun in Acapulco» skal han være hovedrolleinnehaverens private tolk, og ikke nok med det, han skal også sørge for at Elvis har en uttale som er spansk, og ikke meksikansk, særlig i sluttscenen der Elvis skal framføre sangen «Guadalajara» i originalversjon, på klingende spansk.

Høydeskrekk Svaret på om Elvis var i Mexico under innspillingen av filmen eller om alle opptak ble gjort i et Hollywood-studio er altså ja, ifølge denne boka.

image: Da Elvis kalte den lokale mafiaen for «fete skrullehomser»

Men grunnet spesielle omstendigheter varte oppholdet bare i ti dager, deretter forlot kongen og hans hoff Acapulco for godt. På grunn av de samme omstendighetene, spredte PR-maskinen rundt Elvis historien om at han overhodet ikke hadde vært i Mexico.

I filmen spiller Presley for øvrig en fordums trapezartist ved navn Mike Windgren, som har fått høydeskrekk etter en fatal ulykke i manesjen. Mens han sliter med disse ettervirkningene, jobber han som badevakt på et luksushotell i Acapulco, der han kurtiserer to kvinner, en kvinnelig tyrefekter og datteren til hotellets kokk, den siste for øvrig spilt av Ursula Andress, fersk fra sin suksess i den første James Bond-filmen, «Dr. No».

En sjalu rival gjør det hele komplisert, mens Elvis synger og danser seg gjennom låter som «The Bullfighter Was A Lady», «Vino, Dinero y Amor», «Bossa Nova Baby» og «No Room To Rumba in a Sportscar», flere ganger backet av en gruppe kalt The Four Amigos.

Sorgfylt ironi Alt dette skriver Marias om, både med respekt for sangeren Elvis og med sorgfylt ironi over den skjebnen han fikk på 1960-tallet, da han spilte inn gjennomsnittlig tre filmer i året, en katalog som ble mer og mer idiotisk for hvert år som gikk.

Også omgivelsene omkring Elvis, apparatet, birollene, manageren Tom Parker, filmens regissør, produsent, manusforfatter og birolleinnehaverne blir skildret hylende morsomt, i hvert fall for en som har vært opptatt av Elvis og som så den angjeldende filmen minst fire ganger på rad som 14-15-åring.

Men i tillegg til disse populærkulturelle betraktningene, og mye viktigere, er hovedtemaet i boka, som i tråd med Elvis-universet er en kraftfull kollisjon ikke bare mellom kulturer, men mellom drøm og virkelighet.

Jeg-personen følger med Elvis og hans selsomme «venner» til Mexico City, der de havner på en ikke helt ufarlig bar. Det kommer til en konfrontasjon med lokale «småmafiosos», som blir æreskjelt av Elvis og kalt for «fete skrullehomser» (vokabularet og det flytende, musikalske språket i boka er for øvrig utmerket oversatt).

Forfulgt til døden Alt dette må oversettes på stedet, og dermed har vår venn tolken et problem. Det hjelper ikke hvor mye han minner om at det ikke er hans ord, men vokabularet til sjefen hans som kommer til uttrykk, han blir sittende i klisteret. Mer skal ikke røpes, dette er jo også en spennende historie.

Viktig her er innledningen til boka, som på en besettende måte skildrer den ultimat truende forfølgelse fra folk som vil at du skal dø, koste hva det koste vil, betraktninger som skaper et frampek mot slutten av boka, som brått og fortellerteknisk suverent virvler historien ut av drømmeatmosfæren.

En bagatell, kanskje, men i så fall en tynn stamme med store forgreninger, ikke minst er boka et språklig viruosnummer som gjør det påtrengende å ikke anmode, men nærmest forlange flere oversettelser av Javier Marías. Jo før, jo heller.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media