Da en huleboer møtte en lama

The High Llamas og Kåre & the Cavemen dyrker de samme heltene - og hverandre.

Knut Schreiner er åpenbar fan. Så åpenbar fan at han - Norges mest frittalende rocker - nesten blir stum i møte med den femten år eldre Sean O'Hagan.

O'Hagan, som er frontfiguren i kultbandet The High Llamas - aktuelle med albumet «Snowbug» - og sør-Londons største Brian Wilson-tilhenger, er imøtekommenheten selv. Og visstnok «ikke helt psykotisk ennå». O'Hagan har nemlig en fem uker gammel sønn på samvittigheten, og i en blanding av ekstrem mangel på søvn og ekstrem lykke, er det heldigvis sistnevnte som vinner frem. Hallusinasjonene klarer han derimot ikke å holde tilbake.

Det er nå over to år siden Sean og Knut møttes sist. Da jammet de med medlemmer av Pavement på So What! i Oslo.

Sean: Nå, hvordan har livet fortonet seg de siste to årene?

Knut: Frustrerende.

Sean: Frustrerende!!??

SÅ FÅR SEAN overlevert Euroboys-utgaven av «Long Flight Till' Tomorrow», og samtalen vris umiddelbart over til en usedvanlig trainspottende orgeldiskusjon.

Sean: - Er alt dette virkelig med? Gud, jeg gleder meg til å høre skiva.

Sjefslamaen er synlig imponert over bandets valg av instrumenter.

Sean: - Har dere virkelig en Farfisa? Det orgelet er monofonisk, ikke sant?

Knut: Nei, kvadrafonisk.

Sean: Wow!

Og så videre. Bytt instrumenter, og denne samtalen kunne ha funnet sted på Smuget. Indie eller ikke - musikere er og blir musikere.

SCHREINER ER en dyp beundrer av Sean O'Hagan. Han har vært på alle konsertene i Oslo, han har «hypa dem i miljøet», og han har nesten et like sterkt forhold til High Llamas-skiva «Hawaii» som han har til Beach Boys' noe mer etablerte klassiker «Pet Sounds».

Noe som raskt kan endre seg. O'Hagan er nemlig i byen for å promotere «Snowbug», The High Llamas' femte og sannsynligvis beste album. Denne gangen har han tatt lamaenes miks av Morricone, Beach Boys, vestkystpop og eksotisk musikk et steg videre.

Sean: - Jeg liker ideen om å bruke noe som folk blir flaue over å høre. Ofte er den type musikk som skal virke skremmende på folk, gjort halvhjertet - type Therapy. Slik musikk er strømlinjeformet. Det virkelig alternativet ligger i å lage musikk som gjør folk ukomfortable. Jeg vil ha reaksjoner som: «Å, det der minnet meg om barndommen», eller «Gud, det der har jeg aldri hørt før». Bruk utradisjonelle instrumenter - det er det som er farlig!

Knut: - Jeg tror det er en vanlig at musikere vil irritere folk på en eller annen måte. Fordi det er frustrerende å være i et band med lite penger og mye venting, har de fleste et ønske om å kick ass . Som er en bra greie.

Dagbladet FREDAG: - Både The High Llamas og Kåre & The Cavemen er svært retro-orienterte, men samtidig moderne. Er dette noe som bare kunne skjedd på nittitallet?

Sean: - Retro har jo blitt en egen industri, og noen klarer det bedre enn andre. Selv om vi er involvert i noe som er såkalt dødt - vi bare låner fra gamle ting - vil jeg påstå at det er helt kult å referere til dine inspirasjonskilder, og samtidig prøve å skape noe nytt. Som er akkurat det High Llamas prøver å gjøre. Og jeg tror det er en forståelse for slikt på nittitallet.

Sean: - Ta Burt Bacharach. Han var jo betraktet som en flause på åttitallet. Folk hatet ham! Nå innser alle hans enorme musikalske styrke.

Knut: - Som nordmann tror jeg den største forandringen ligger i at vi her i landet har fått et nytt forhold til musikk. Vi har aldri hatt det forholdet engelskmenn og amerikanere har til musikk, der sang hjemme og på skolen er mer utbredt. Jeg tror dagens musikere er like opptatt av låtskriving som arrangering. Nå hører man jo musikk over alt, folk er blitt mer sonisk bevisste.

Sean: - Jeg er enig i at det soniske aspektet er viktig. Etter min mening er det hipphopp som har frigjort det meste, og gjort alle slags lyder tilgjengelig. Hipphopp, og senere klubbmusikk, har gjort popstjernen overflødig.

Knut: - Men det er viktig å ha idoler.

HULEBOEREN SKULER bort på lamaen. Som er helt enig. Idolenes tid er selvsagt ikke over.