Da far hoppet på juletreet

Julaften i norsk litteratur? Den dufter av granbar og grønnsåpe, av blodpølse og gåsestek. Dessuten stinker den av skuffelse.

«...Ansigtet blev graat, og med et langt, skjælvende Suk gled hun ud af hans Arme og faldt med Ansigtet ned i Sneen. Der kom alt en Politibetjent løbende, og Svend tog tilbens ad den modsatte Kant.

«Glædelig Jul!» sa Fru Politimesterinden. «Tak i lige maade» svarede Fru Bentzen.»

Slik skildrer Alexander Kielland 19 år gamle Elses død julaften, i «Else, en julefortelling» fra 1881. Utstøtt fra det gode selskap havner Else, kalt Loppen, blant de fattige og fordrukne. Julaften stjeler de et julemåltid. Hun dør under flukten. Borgerskapets damer og herrer, som driver «Foreningen for faldne Kvinder i St. Petri menighet», skutter seg over champagneglassene.

Kielland vakte oppsikt med sin julefortelling. Både fordi han beskriver hvordan Else forføres og forkastes av den mektige konsul With, og fordi den er et bitende angrep på borgerskapets bruk av veldedighet som personlig pynt.

Med unntak av de tradisjonelle julefortellingene - som Alf Prøysens klassiske «Snekker Andersen og julenissen» - og de religiøse beretningene - som Sigrid Undsets fortelling om Kristin Lavransdatters første jul på Husaby - er norsk litteraturhistorie full av store forhåpninger og bitre skuffelser. Flere forfattere bruker de velståendes jul som kontrast til fortellingen om fattigfolk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Oskar Braaten skriver i novellen «Julebesøk»: «Han hadde en pjolter stående borte på bordet, han hadde fått en masse fine sigarer av Anna, var det ikke en riktig gledelig jul? Byen? Hva hadde han med byen å gjøre, vedkom de ham, de svarte gårdene der langt borte i utkanten?»

Trist jul

Den kanskje tristeste norske julefortellingen er Amalie Skrams «Karens jul» (1892), om fattigjenta Karen som er kommet i uløkka, og har mistet arbeidet sitt. Hun fryser i hjel, med ungen ved brystet, i et gammelt pakkhus ved dampskipskaia i Kristiania. Historien har klare paralleller til H.C. Andersens «Piken med fyrstikkene». «Stakkars jente, for en jul hun fikk,» mumler konstabelen som finner Karen. «Men kanskje er det best, som det er for dem begge.»

Surmelk

Trist starter også Peter Christen Asbjørnsens «En gammeldags julaften», der en ung offiser ikke rekker hjem til jul. Han har fått «nervefeber», og kommer alene ut fra hospitalet i Kristiania. Julekvelden tilbringer han på sitt losji, hos to gamle jomfruer. Men så kommer det barn på besøk, og det blir fortalt nisse-historier. Blant annet den om tjenestejenta som skal sette ut fløtegrøt til nissen, men spiser den selv, og byr ham et trau med surmelk og havremelsgrøt i stedet. Nissen straffer henne ved å danse med henne, natta igjennom, til hun er «mer død enn levende».

De bugnende bord skildres inngående av norske forfattere, enten hovedpersonen ser det fra stolen sin eller gjennom vinduet. Mest damper det kanskje i Jonas Lies fortelling om juleforberedelsene på garden Gilje, fra 1883.

I kjøkkenet er det hektisk, det dufter muskatblomme, ingefær og nellik. «Øverst ved det lange kjøkkenbord satt Ma med stoppenål og lintråd og sydde rullepølser, mens noen av husmannskjerringene og Thea, hvite som engler, skrapte kjøtt til den fine bolledeig.»

Kulinariske nytelser topper seg med varm blodpølse, servert med rosiner og smør. Det drikkes toddi, rom og arak.

Fogden, som nettopp har mistet sin hustru, kommer på besøk midt i slaktinga. Men man kan ikke by ham mindre av den grunn. Tjenestefolket får bare jobbe stillere.

Kielland beskriver i «Else» et Kristiania der «en let duft af Gaasesteg og Punch» svever over sovende mennesker med stinne mager. Tarjei Vesaas viser mer beskjeden smak i novellen «Peparkorn» fra 1926, der lille, utålmodige Vesla venter på at julefeiringen skal begynne, og ikke kan motstå den mørkebrune pepperkakemannen på juletreet.

Knut Hamsuns «Jul i åsen» fra 1897 skildrer en fattig fembarnsfamilie, nesten nedsnødd oppe i åsen, der de bor helt for seg selv. De lever av farens midlertidige arbeid i bygda. På julaften spiser de «den reneste fremmedmat, det var både lefse og sirup og et ægg til hver. Man kunde se at det var jul, for det var atpå kjøpet smør til lefserne.» De fantaserer om hva kongen får: Smør og søtkake? En hel flaske dram? Å nei, sier far. «Kongen drikker noget som kaldes for sjampanidrik,» fra han står opp til han legger seg, og hver gang kaster han glasset.

Fra eldstesønnen i Amerika kommer en pakke. I den er det en boa, et slags skjerf av mykt lær, som det største barnet får i gave. Minsten får et lys, mens den mellomste må klare seg uten - han loves ny bibelhistorie når far får arbeid.

Slik var det før

Johan Borgen har, i en av sine aller første noveller, en herlig parodi på fortellingene om hvordan jula var i de riktig gamle dager. Amtmanninnen forteller barnebarna om jula i «seks og firs, jeg husker det ennu som det skulle være i går, eller var det i åtte og tres, jeg kan virkelig ikke si det så nøyaktig», dengang de var 21 barn og alle flettet julekurver og det var minst fem timer til nærmeste handelsmann «der oppe på Toten». Tjenestefolket er kvitrende glade for å få komme inn i stuen og stå langs veggen, og «dere kan tro de var beveget når de fikk se på far drikke juledrammen».

Cora Sandel bruker jula til å illustrere romanfiguren Albertes mange skuffelser: Jula er «et strålende håp - og en flau og flat forundring over at en atter en gang var troskyldig og naiv». I «Et dukkehjem» bruker Henrik Ibsen julefeiringen som ramme om Noras og Helmers ekteskapsdrama. Hjemmet er «lunt og smukt». Det knitrer i gavepapir, dufter av gran og kokosmakroner. Det er den første jul Helmers ikke trenger å spare. Men julaften skifter stemningen når sakfører Krogstad, som Nora har lånt penger av og skrevet falsk for, kommer og ber om tjenester. «Det vil komme an på dem selv hva juleglede de får.» Oppgjøret kommer i romjula, når Helmer svikter og Nora - som kjent - går.

På juletreet

I Jens Bjørneboes «Blåmann» er det synet av julemiddagen som utløser dramaet. Severin er femten år, moren har sløst med pengene og dekket stort opp. Faren er rasende, og kaster regninger utover ribbe og rødkål. Skjellsordene hagler over bordet - Han: Lettsindige taske, åndssvake tøs, lidderlige kjette. Hun: Gjerrige, halvgamle mannsling, modbydelige mavesårpasient osv. Sønnen smiler sjenert, før faren sparker til juletreet. Så hopper han på det. «Og da han først sto på treet, var det som om sinnet fikk riktig tak i ham. Han hoppet opp og ned på det, fra toppen til roten, frem og tilbake, mens glasskuler, stearinlys, lyseholdere, englehår, kurver, bånd og norske flagg ble tilintetgjort. Jeg banner julaften! skrek han, og tok sats til et nytt hopp: Jeg banner juletreet!»

Litterær skandale skapte Arild Nyquist med «Nå er det jul igjen!» i 1972. Det er vel en av de få diktsamlinger som har havnet på VGs førsteside. Under tittelen «Vekk med skrotet!» angriper litteraturkritikeren Bjørg Jønsson det som deretter blir betegnet som søppel-lyrikken, og som hun vil ha ut av innkjøpsordningen for skjønnlitteratur. Selve diktet er for øvrig på 60 linjer, hvorav 28 lyder «Nå er det jul igjen!»

Mord i vinduet

1990-åras kanskje mest omtalte «julefortelling» er skrevet av Dag Solstad . I romanen «Professor Andersens natt» er jula nok en gang kulisse for en dramatisk hendelse. Professoren, som feirer jul alene, kikker inn gjennom et vindu i nabogården. Der ser han ikke det sedvanlige bugnende bord. Derimot blir han vitne til et mord.

At jula kan brukes til så mangt, viste Hans Jæger allerede i 1885. Da «Fra Kristiania-Bohemen» utkom 11. desember, ble den beslaglagt etter en time. Julaften ble Jæger ilagt 80 dagers fengsel og 80 kroner i bot for blasfemi og krenkelse av sedeligheten. De konfiskerte bøkene ble brent. Jæger fikk reddet unna 300 eksemplarer av første bind, og trykket selv opp like mange av bind to. Utgaven fikk en ny forside. Tittelen lød: «Julefortællinger av H. J.»