Stillheten: Dagen etter Roskilde-tragedien var det stille foran Den oransje scene. Foto: Henning Lillegård
Stillheten: Dagen etter Roskilde-tragedien var det stille foran Den oransje scene. Foto: Henning Lillegård Vis mer

Da festen stoppet

Det skulle bli fantastisk. Det endte helt forjævlig. 20 år senere er det fortsatt vanskelig å høre på Pearl Jam.

Publisert

Jeg sto så langt bak, jeg skjønte ikke alvoret. Ikke før musikken stoppet, bildet på storskjermen zoomet inn på Eddie Vedder som gråt og reiv seg i håret, og kameraet plutselig snudde, sveipet ut i folkemassen, og alle de 50 000 som sto foran Den oransje scene den dagen plutselig kunne se at vaktene dro livløse ungdomskropper opp av folkehavet de selv var en del av.

Jeg kan fortsatt se for meg de halvlange krøllene og den slappe, hvite armen til en av guttene som ble dratt over metallgjerdet. Før kameraet snudde seg mot scenen igjen og Eddie Vedder ba oss please, vær så snill, vær så snill ta et steg bakover. Faen ta dere! Vær så snill. Ta et steg bakover.

Og enda ett.

Det var ikke nok.

Det var 30 juni, 2000. Dagen før hadde jeg slått ned en fyr ved en feil. Iron Maiden spilte på Den oransje scenen. Bruce Dickinson klatret helt opp til toppen av scenerigget. «Jeg kan se Sverige herfra!» hoiet han, «Yeah!» ropte jeg og slang knyttneven i været. Den traff en høy mann som tilfeldigvis gikk forbi, han klasket rett ned i søla, men smilte da jeg strakk ut hånda for å be om unnskyldning. Hva gjorde en smell på haka og litt søle på klærne, egentlig? Vi var jo på Roskilde. Jeg, for å se Pearl Jam og The Cure. Han, etter merkene på jakka å dømme, for å se Iron Maiden. Men først og fremst var jeg der bare for å være på Roskilde. Som tusenvis av andre, for å høre på musikk, for å feste, for å leve. Samme morgen hadde jeg våknet av at noen tisset på teltet mitt. Men det var greit. Jeg var jo på Roskilde. Det skulle bli fantastisk.

Nå var det helt forjævlig. Ingen musikk. Bare en desperat og forvirrende stillhet. Vi vaklet rundt på måfå. Mange gråt. Hva var det egentlig som hadde skjedd? Hva skulle vi gjøre nå? Foran telefonkioskene oppsto det lange køer, alle ringte hjem til mamma. I flere dager kom det jevnlige beskjeder over høytalerne: «Er det noen som mangler noen i campen», sa stemmen. «Ta kontakt med en gang. Ta vare på hverandre».

På likhuset lå unge menn som ennå ikke var identifisert.

I 2017 publiserte Sveriges radio radiodokumentaren «Dödstragedin på Roskildefestivalen». Den er en grundig gjennomgang av tragedien, og den forteller også historien til ett av ofrene, Carl-Johan Gustafsson. Den 17 år gamle gutten som hadde tapetsert rommet med Pearl Jam-plakater og som dro til Roskilde uten at foreldrene visste om det. Han var så fan, de var så religiøse. I dokumentaren husker bestevennen siste gang han så Carl-Johan. Han gikk bortover mot konserten, hadde ei jente i hver arm, snudde seg og smilte et strålende smil.

Endelig Pearl Jam-konsert. Det skulle bli fantastisk.

Det endte helt forjævlig. Carl-Johan Gustafsson ble klemt ihjel i en heksegryte av armer og bein som viklet seg inn i hverandre, mens menneskemassen bølget seg rundt dem. Det var umulig å komme opp, det var umulig å slippe løs, forteller en av de overlevende i dokumentaren. Det var mennesker over ham, det var mennesker under ham. Han ble tilslutt dratt opp og kom seg ut på siden. Han var heldig. Ni unge menn døde der, i gjørma på Dyrskueplassen.

Jeg har ikke hørt på Pearl Jam på tjue år. Selv om jeg sto så langt bak, selv jeg ikke kjente dramaet på kroppen, vil bandet jeg elsket som fjortenåring alltid forbindes med tragedie. Den svenske radiodokumentaren gjør meg kvalm. Men det er verdt det.

For det er glimt av noe fint i alt det forferdelige. To år etter tragedien ringer Pearl Jam-gitarist Stone Gossard på døra til mammaen til Carl-Johan, Birgitta Gustafsson. Han hadde bestemt seg for at han måtte gjøre noe, opprette kontakt med de etterlatte. Gustafsson er først skeptisk, hun har ikke hørt på Pearl Jam, er bekymret for at hun skal få en skummel rocker på besøk, men de får umiddelbart god kontakt. Etter besøket begynner de å maile. Hun tar et engelskkurs. Nå har de kontakt flere ganger i måneden. «Det ble et stort svart hull i livet mitt da Carl-Johan døde», sier Gustafsson i dokumentaren. «Men Stone, bare ved å være den han var, klarte å fylle deler av det hullet».

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer