GAVE: Statsminister Erna Solberg avsluttet Kina-besøket med å møte president Xi Jinping i Folkets store hall i Beijing mandag. Solberg hadde med seg en fotball med FNs 17 bærekraftsmål i gave til den mektige presidenten.
Foto: Heiko Junge / NTB scanpix
GAVE: Statsminister Erna Solberg avsluttet Kina-besøket med å møte president Xi Jinping i Folkets store hall i Beijing mandag. Solberg hadde med seg en fotball med FNs 17 bærekraftsmål i gave til den mektige presidenten. Foto: Heiko Junge / NTB scanpixVis mer

Erna Solbergs statsbesøk i Kina:

Da fiskehandler Solberg knelte for den røde keiseren

Når skal norske politikere innrømme at eksport har større verdi enn menneskerettigheter?


Kommentar

Så er statsminister Erna Solbergs besøk i Kina over. Hun holdt sitt løfte: Ikke ett ord ble sagt om menneskerettighetene og den fengslede Nobelprisvinneren Liu Xiaobo. Til gjengjeld ble hun overrislet av hyllest fra Kinas president Xi Jinping. Handelen vil flomme så lenge Norge viser respekt for Kinas politiske kjerneinteresser, slik vi har bundet oss til i en egen avtale. Eller som den kinesiske partiavisa Global Times den gang skrev på lederplass: «Norge har reflektert dypt, og lært sin lekse».

Noen hjerter – og enda flere lommebøker – gleder seg over at Norges forhold til Kina er på vei til full normalisering. Erna Solberg hadde en hale på 300 personer fra næringslivet da hun møtte Kinas politiske toppledere og businesselite. Norsk næringsliv er glupsk på det enorme kinesiske markedet. Under besøket ble det undertegnet tretten avtaler mellom norske og kinesiske bedrifter til en samlet verdi av 20 milliarder kroner. Og mer skal det bli når forhandlingene om en frihandelsavtale er sluttført. Ikke minst er lakseoppdretterne stinne av forventninger. De hadde over 90 prosent av importen av laks til Kina, mot to prosent i dag.

Det påfallende med norske politikere er hvordan de er mestere i dobbel bokføring. Tendensen er tydelig hele veien, enten politikeren er blå, grønn, gul (KrF), rosa eller rød. Når det ikke koster noe står alle fram på torget og roper ut hyllester til menneskerettighetene. Straks vi må betale noe for idealene – økonomisk eller politisk – blir politikerne kalde realister. Da er det ikke måte på hvor viktig det er å virke i det skjulte. I fortrolighet, bak kulissene og i bakre kanaler. Så er det også blitt en norsk spesialitet: Å sitte så stille at ingen i rommet merker at vi er tilstede med våre hjerter fulle av fred og rettferdighet.

Det er en lang historisk tradisjon. Norge prioriterte fisk foran Franco-protest etter den spanske borgerkrigen. Det tok over ti år før norske redere måtte avslutte sitt oppdrag som hovedleverandør av olje til apartheidregimet i Sør-Afrika. Vi er alltid rede til å sende hjelpemannskaper når USA drar i krigen, men ville ikke snakke om fangene på Guantanamo. Vi sender kronprinsen på kondolansebesøk når den saudiske monarken dør, men det er taust om piskingen av folk som slåss for menneskerettighetene.

Kina er likevel det tydeligste eksemplet. Når den røde keiseren i Bejing tramper så hardt at jorda rister helt til Nordkapp, blir Erna Solberg en bekymret fiskehandler som frykter tap på eksportmarkedet. Hun kneler og forsikrer at hun ikke vil nevne en viss nobelprisvinner som er fengslet fordi han forfattet et skrift om demokrati og rettsstat. Forpliktelsen gjentas under oppholdet i Bejing, og Erna får ros av statssjefen ved reisens slutt. Han minner samtidig om at alt hviler på «gjensidig respekt for hverandres kjerneverdier og viktigste interesser», ifølge NTBs referat fra den statskontrollerte avisa China Daily. Det skal være tukt i rekkene.

Statsministeren sa i Bejing at hun og president XI Jinping ikke snakket om fortida, bare om «hvordan veien skal være framover». Hun uttalte også (stadig til NTB) at hun har et «prinsipielt synspunkt hvor jeg mener det bør være frihet for ytringer og andre synspunkter». Men vi må også finne en form for påvirkning der «det ikke bare blir å demonstrere».

Det er jo betryggende å høre at Erna Solberg i hvert fall prinsipielt er for ytringsfriheten. Mange i Høyre var det da Liu Xiaobo fikk Nobelprisen i 2010. Han var nominert av nåværende kommunalminister Jan Tore Sanner. Sanner har siden vært taus som et musespist orgel. Da utdelingen var kunngjort sa Erna Solberg til VG: «Jeg synes prisen er veldig fortjent. Det var på tide at en menneskerettighetsforkjemper vant prisen». Vi husker også hvordan de tidligere Tibet-vennene på Stortinget – med Børge Brende og stortingspresident Olemic Thommessen (H) i spissen - gjorde helomvending da Dalai Lama kom til Norge i 2014. Det var så vidt Tibets åndelige leder, også han Nobelprisvinner, slapp inn i Stortinget bakveien.

Det er et tydelig mønster i dette. Det handler om det som kalles «norske interesser». Disse defineres bredt og håndteres så fleksibelt at de til enhver tid dekker behovet. Utgangpunktet kan være økonomisk (eksport, investeringer, skipsfart), politisk (allianserelasjoner, militære forhold) eller diplomatisk (traktater, internasjonal prestisje). Det finnes alltid noe som kan påberopes når det gjelder nasjonens interesser.

Det er selvsagt legitimt – av og til helt nødvendig – å la slike interesser komme foran andre hensyn. Problemet er den konsekvente norske dobbeltmoralismen. Norge er et land som internasjonalt vil stille i en høyere vektklasse enn hva som tradisjonelt er naturlig. Vi skinner gjerne i rollen som fredsbygger, dialogmester og ridder når det gjelder menneskerettigheter. Noe av dette har også overordnet nasjonal interesse. Vi er et lite land som er avhengig av en mest mulig regulert og sikker verdensorden. Skal vi bli hørt må Norge være en interessant spiller.

Samtidig har vi andre interesser som er sårbare. Vår økonomi er sterkt eksportavhengig. Vår sikkerhet er lenket til allianseforholdet med USA og NATO. Vi er et mellomstort land (når det gjelder økonomi, råvarer og territorium) i utkanten av verden. Vi har begrenset slagkraft. I Bejing har Erna Solberg demonstrert at menneskerettighetene – når vi blir presset - egentlig er en sekundær verdi for Norge.

Det er denne svakheten regjeringen har gjort til en festforestilling for herskerne i Kina, og til et lærestykke for alle andre

Lik Dagbladet Meninger på Facebook