Da Goethe oppdaget Italia

- Goethe skrev «Italiensk reise» som del av sin selvbiografi. Dette er boka der han setter seg selv inn i en større sammenheng. Samtidig kan boka leses som ledd i en europeisk bekjennelsestradisjon, med røtter hos forfattere som Augustin og Rousseau.

Innover i sjelen

Dr.philos. Sverre Dahl har nettopp lagt siste hånd på den første komplette norske oversettelsen av en av Johann Wolfgang Goethes viktigste bøker - «Italiensk reise». Boka, som kommer ut til 250-årsjubileet for forfatterens fødsel i august, er basert på notater fra Goethes to år lange opphold i Italia i 1786 og 87. Men den ble først skrevet 30 år seinere - da Goethe for alvor var opptatt av å plassere seg selv inn i en større, historisk sammenheng.

Harmoni

- Hva er det som gjør at denne boka har fått en slik klassikerstatus?

- Først og fremst forfatteren selv, naturligvis. Goethe er en enorm intellektuell kapasitet, som i møtet med Italia får bekreftet sin posisjon som nyklassisist. Han så mot antikken for å finne lovmessighet - det allmenngyldige og universelle. Det lar seg tydelig lese ut av denne boka, som også framstår som Goethes oppgjør med romantikken - datidas sterkeste litterære trend.

Han hadde selv blitt plassert i denne tradisjonen, særlig etter «Den unge Werthers lidelser», men hadde altså et voldsomt behov for å legge avstand til dette ungdomsverket.

Dannelse

- Dette var vel også Goethes dannelsesreise?

- Ja da, og boka føyer seg slik sett pent inn i den europeiske dannelsestradisjonen, der en reise til det klassiske Italia var en viktig øvelse helt fra 1600-tallet av. For ham besto dannelsen i første rekke i å øve seg opp til å se. Se med åpne øyne, og hele tida på leting etter den naturgitte lovmessighet. Derfor er denne boka mellom mye annet også en viktig øvelse i naturvitenskapelige iakttakelser.

- Representerte reisen til Italia også en flukt for Goethe?

- Det var i hvert fall dypt personlige motiver som lå bak. Han følte et behov for å unnslippe det utmattende, byråkratiske arbeidet han var bundet opp av som embetsmann for hertug Karl August i Weimar. Dernest ville han nok legge distanse til sitt forhold til den noe eldre Charlotte von Stein, som hadde preget hans liv i en årrekke.

En modell

- Kan man kalle «Italiensk reise» en øvelse i humanistisk selvoppdragelse?

- Goethe var nok selv ikke fremmed for å være en modell for andre. I dag vil jeg si at han framstår som en motpol mot det kaotiske, det ubevisste og undergangsorienterte som har fått prege ikke minst vårt århundre så sterkt.

I sin søken etter harmoni og lovmessighet motarbeider han disse kreftene, som han jo kjenner svært godt selv.

Goethes dannelsesprosjekt kan settes opp mot det faustiske i hans diktning. Det er nemlig urettferdig å se den grensesprengende helten som det eneste litterære motivet hos Goethe. Han tilbyr selv et alternativ til dette, blant annet i denne boka.

Kompleks

Både vi og tyskerne selv har nok lenge vært rammet av et Goethe-kompleks. Redselen for heltene, for det store geniet, har preget oss. I stedet har dette vært antiheltenes store århundre. Men spørsmålet er om vi bare kan leve med antiheltene? Det er noe vi må ha lov til å spørre om i dag, sier Dahl.

- Men også geniet må ifølge Goethe søke det lovmessige?

- Han la i denne boka stor avstand til den opprinnelige genioppfatningen fra «Sturm und Drang»-perioden. Han synes å mene at det bare var når geniet fant, og innordnet seg i, de store universelle sammenhenger at det virkelig kunne komme til sin rett.

I det hele tatt kom denne boka til på et tidspunkt med mange, kryssende linjer i europeisk åndshistorie. Det er viktig å ha i mente at Goethe skrev og virket på en tid før borgerligheten var etablert som kulturelt fenomen. Slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet var snarere den seine føydalismens tid, de individuelle, frihetlige helters epoke. Og Goethe var med på å sprenge individets rammer, avslutter Dahl.