TRAILER: Regissør Steffan Strandberg forsøker i denne filmen å forsone seg med barndommen hos en mamma som valgte flaska framfor barna - og om natta som ble avgjørende for ham og lillebroren. Se traileren til «Natta pappa henta oss», som kommer på kino 13. oktober. Video: IndieFilmAS Vis mer

Anmeldelse: «Natta pappa henta oss»

Da han mottok nyheten om morens død, følte han ingenting. Denne filmen forsøker å forklare hvorfor

Stive animasjoner og kort spilletid hemmer Steffan Strandbergs stemningsfulle og personlige dokumentar om å vokse opp hos en forelder med rusproblemer.

FILM: «Jeg har egentlig lyst til å slå inn trynet på [henne]». Slik oppsummerer regissør Steffan Strandberg sitt forhold til sin alkoholiserte mor i begynnelsen av «Natta pappa henta oss». Da han i voksen alder mottok nyheten om morens død følte han ingenting, og denne delvis animerte dokumentarfilmen er blant annet et forsøk på å forklare hvor følelsene tok veien.

Natta pappa henta oss

4 1 6

Dokumentar

Regi:

Steffan Strandberg

Skuespillere:

Steffan Strandberg, Auen Elias Labdon, Gabriel Korneli Hammerseth, Helene Drangsholt m.fl.

Premieredato:

13. oktober 2017

Aldersgrense:

9 år

Orginaltittel:

Natta pappa henta oss

«Ingen kjære mor.»
Se alle anmeldelser

Utrygt
Vel så viktig er imidlertid filmens funksjon som et verktøy som skal hjelpe barn som lever med foreldre med rusproblemer til å komme seg ut av situasjoner som den Strandberg og hans yngre bror opplevde: En kaotisk og utrygg oppvekst med en alenemor som prioriterte rus framfor omsorg, og som utsatte sine små sønner for fester som varte i flere dager i strekk. Blå Kors kom inn i prosjektet på et tidlig stadium og spiller en sentral rolle i lanseringen, og filmen vil utvilsomt bli hyppig vist rundt omkring på skoler over det ganske land. Man kan sågar få følelsen av at det er klasserommet – snarere enn kinosalen – som er dens rette hjem.

Det å anmelde personlige filmer som dette innebærer uunngåelig en følelse av å bedømme opphavspersonens barndomstraumer, men dette er en problemstilling kritikere er vant til å håndtere. Å skulle befatte seg med en dokumentar som først og fremst er ment å redde barn ut av ulevelige forhold som om den var en hvilken som helst annen kinofilm, er dog en ganske annen sak. For i likhet med Al Gores rekrutteringsfilm «En ubehagelig oppfølger», er det i dette tilfellet vanskelig å si hvor filmen slutter og det prisverdige arbeidet for et bedre samfunn begynner.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Udynamisk
At vi lever i den aktivistiske dokumentarfilmens tid innebærer naturligvis ikke at filmatisk kvalitet ikke lenger er relevant. Og «Natta pappa henta oss» besitter en rekke fine kvaliteter: De stillferdige vignettene der regissør Strandberg i voksen alder glir gjennom sitt barndoms Kristiansand på sykkel er svært stemningsfulle, og bruken av fotografier og 8mm-opptak fra hans og morens barndom skaper en følelse av å stirre direkte inn i den fortiden han beskriver.

De animerte sekvensene er derimot skjemmende stive, og på tross av et par slående bilder, truer de med å spenne bein på tidskoloritten og den geografiske spesifisiteten som gjennomsyrer resten av filmen. Gitt at det ikke finnes opptak av filmens nøkkelscener kan man forstå Strandbergs avgjørelse om å skildre disse med en teknikk som står i tydelig kontrast til arkivmaterialet, men animasjonene svøper filmen i en hinne av omtrentlighet som effektivt motvirker publikums muligheter for innlevelse.

Uforløst
Med en spilletid på en drøy time framstår filmen også som ugunstig kort. Det er ikke uvanlig at dokumentarfilmer kommer i flere versjoner – én for kino og en kortere versjon myntet på tv – men denne kinoversjonen av «Natta pappa henta oss» framstår paradoksalt nok som den forkortede utgaven.

Flere av scenene vitner om at vi har å gjøre med en dyktig og stilistisk interessant forteller, og det er synd at Strandberg ikke har tatt seg bedre tid til å fortelle sin historie. Slik den foreligger framstår «Natta pappa henta oss» mer som et omriss enn en fortelling, og selv om dette sannsynligvis gjør det desto lettere for mennesker med lignende erfaringer å kjenne seg igjen, får den aldri forløst sitt filmatiske potensial.