Da Harry møtte Sally... via Ryanair

«Leap Year» er en middels mick-flick.

|||FILM: Det er nærmest blitt en egen sjanger, dette med romantiske komedier om amerikanske kvinner som snubler over den store kjærligheten når de oppsøker sine røtter i Irland — «mick-flick» kaller avisa Irish Times dem, fordi «Mick» er et nedsettende ord for ire, eller fordi det er det den store kjærligheten gjerne heter.

I «Leap Year» heter han «Declan» og spilles av britiske Matthew Goode, sist sett i trikot, som stormannsgale «Ozymandias» i «Watchmen». Her er han en desillusjonert, sardonisk pubeier på den irske vestkysten, som tilfeldigvis får besøk av den pertentlige interiørkonsulenten Anna (spilt av Amy Adams, sist sett i flybukser som lignet veldig på en trikot, som Amelia Earhart i «Natt på museet 2»).

Hun er ankommet øya for å overraske sin legekjæreste i anledning 29. februar, skuddårsdagen da kvinner ifølge irsk tradisjon kan fri. Det frieriet aner man imidlertid tidlig at det ikke blir noe av, både fordi kjæresten aldri kysser henne mer ømt enn på kinnet, og fordi Declan utskiller ferromoner bare han så mye som tar et jafs av et eple eller spør, snerrende:

«Du er ikke en av de vegetarianerne, er du?»

Og innimellom er deres gryende romanse både sjarmerende og overrumplende — «Leap Year» har nesten like mange vendinger som «The Dark Knight», og hovedpersonene noe av den samme lekne antagonismen som Batman og Joker hadde før de ble så nihilistiske.

Men det er klart, hvis du vil se en film som framstiller Irland som noe mer enn en nasjon av kuer i veibanen, overtroiske pensjonister og edle, forpliktelsesskye villmenn som kaller Guiness «sort nektar» ...

Da er du kanskje ikke helt mick-flick-typen, uansett.