STOROPPGJØR: I februar 2003 ble forhandlingsansvaret for lærerne overført fra staten til kommunene av utdanningsminister Kristin Clemet, uten å rådføre seg med lærernes organisasjoner. Daværende forbundsleder Helga Hjetland i spissen for de demonstrerende.
Foto Heiko Junge / SCANPIX .
STOROPPGJØR: I februar 2003 ble forhandlingsansvaret for lærerne overført fra staten til kommunene av utdanningsminister Kristin Clemet, uten å rådføre seg med lærernes organisasjoner. Daværende forbundsleder Helga Hjetland i spissen for de demonstrerende. Foto Heiko Junge / SCANPIX .Vis mer

Da Helga Hjetland gråt på tv

Det var Ap som spilte lærerne over i armene på KS.

Debattinnlegg

Arbeiderpartiet forsøker å slå politisk mynt på Regjeringens håndtering av lærerstreiken. Det interessante er at hvis vi går nærmere 11år tilbake, var det partiets eget landsmøte som i realiteten spilte lærerne direkte over i armene til KS.

10. november 2002 vedtok Aps landsmøte å gå inn for at kommunene skulle forhandle lønn og arbeidsvilkår for lærerne. Vedtaket vakte berettiget oppsikt ikke bare i lærerkretser, men i hele det politiske miljø. På landsmøtets siste dag etter landsmøtefesten ble det en  opphetet prosedyredebatt så mange ikke helt visste hva de stemte på. Resultatet ble oppsiktsvekkende 132 stemmer for og 117 stemmer mot. Når man vet hvor profesjonelt et Ap-landsmøte fremstår med gjennomarbeidede forslag til vedtak, må dette karakteriseres som en sensasjon.

Man visste allerede da at Bondevik 2-regjeringens kunnskapsminister, Kristin Clemet, nå ville få frie hender. Utdanningsforbundets nye leder, Helga Hjetland, beklaget sterkt at Ap skiftet politikk på dette området. Nå var det fritt fram i Stortinget. Ap hadde forpliktet seg gjennom sitt landsmøtevedtak å stemme for når de borgerlige fremmet forslaget om overføring til KS.
- Skolen er et nasjonalt ansvar. Lærernes lønns- og arbeidsforhold bør være likt over hele landet, var Hjetlands umiddelbare kommentar. Det hører med til historien at LO raste over vedtaket som i realiteten var slutten på organisasjonens samliv med Norsk Lærerlag. Lærerlaget og Lærerforbundet hadde nemlig 1. januar dette året fusjonert til Utdanningsforbundet. Et av de viktigste argumenter for fusjon var «kjøttvekta» og den nye organisasjonen var blitt en del av UNIO. I dag viser det seg at organisasjonens størrelse har hatt stor betydning for streiken.

Artikkelen fortsetter under annonsen

2003 - et skjebneår for lærerne. Det ville seg slik at undertegnede hadde fått en avtale med statsminister Bondevik i begynnelsen av dette året. Siste spørsmål i denne samtalen var om lærerne fortsatt kunne regne med  å ha staten som forhandlingsmotpart. Svaret var ordrett som følger:
«På det nåværende tidspunkt er det ikke noe som skulle tyde på at lærerne ikke skal ha  staten som forhandlingsmotpart.»
Så gikk det tre dager. Tidlig en fredagsmorgen før det skulle være statsråd, fikk Utdanningsforbundets leder, Helga Hjetland beskjed om at lærerne var blitt overført til KS. Det ble stor ståhei i Utdanningsforbundets lokaler.

Folk husker den dag i dag at Helga Hjetland gråt åpenlyst på TV. På bakgrunn av hva Bondevik tidligere hadde uttalt, skjønte man ingenting. Uttalelsen ble vurdert nøye fra alle vinkler, helt til man kom til det resultat at her sto man overfor en typisk «politikeruttalelse» på linje med dem man hører når en styreleder i en fotballklubb sier at NN sitter trygt, ingenting er avgjort. Så kan man lese i avisen at NN har fått sparken i mellomtiden. Det er lett å være etterpåklok, men vi var noen som mente at ledelsen i Utdanningsforbundet i denne situasjonen burde ha brukt kraftigere lut enn man gjorde. Her burde streik vært mer enn naturlig. Så kan man bare spekulere i om Bondevik trodde det han selv sa den gangen, eller om han ganske enkelt ikke visste hva kunnskapsminister Clemet hadde tenkt. Dette er spørsmål vi neppe noen gang vil få svar på. Det forblir Bondevik 2-regjeringens hemmelighet. Tidligere redaktør og daværende journalist i Dagbladet, Erling Ramnefjell, ante at det her hadde forgått noe. Han gjorde solide fremstøt for å få ut hva som hadde skjedd, uten å lykkes.                                    

Epilog. Selv skolepolitikk kan av og til være spennende. I disse dager er det flere topp-politikere som for eksempel SV-leder Audun Lysbakken, lederen av Rødt Bjørnar  Moxsnes og stortingsrepresentant Anders Tyvand fra KrF som har tatt til orde for at forhandlingsansvaret for lærerne bør gå tilbake til staten. I tillegg har flere fylkeslag i Utdanningsforbundet flere ganger gitt uttrykk for at tiden nå er mer enn moden for å få lærerne tilbake til staten. Fakta taler for seg selv. Mens Høyre gikk til valg på en fleksibel politikk når det gjaldt lærernes arbeidstid, har ledelsen i KS trøblet det til ikke bare i år, men i de siste fire hovedtariffoppgjørene. De har fremstilt læreryrket som et sett av bruksanvisningsoppgaver. De anerkjenner kanskje det kompliserte i læreryrket, men ikke kompleksiteten. Selv om det var kamp på kniven også da lærerne var motpart til staten, finnes det neppe eksempler av denne typen. I 2006 skrev statsviteren Øyvind Rongli i avisen Nordlys at skolen og KS allerede etter snaue tre år  var på kollisjonskurs. Han viste til at sykehussektoren i |1999  ble overført til staten, men at stortingsflertallet i 2003 gikk motsatt vei.

Når streiken er over, blir kanskje overføring tilbake til staten en hovedoppgave for ledelsen i Utdanningsforbundet. Dette handler ikke om «snøen som falt i fjor» men om reell organisasjonspolitikk. Den  store politiker og strateg Winston Churchill har en gang sagt: «Jo lengre bakover man kan se, desto lengre frem kan man skue»