HERMAN WILDENVEY: Ble hengt ut av Jacob Breda Bull i romanen «Livets triumf». Kom ikke over at han ble kalt "pikelyriker". Foto: NTB Scanpix
HERMAN WILDENVEY: Ble hengt ut av Jacob Breda Bull i romanen «Livets triumf». Kom ikke over at han ble kalt "pikelyriker". Foto: NTB ScanpixVis mer

Da Herman Wildenvey skrev hevnroman - 17 år etter at han ble fornærmet

Helga Hjorth er ikke den første som bruker roman for å ta igjen.

Kommentar

Hva er en «hevnroman»? Uttrykket er lansert denne uka etter at Vigdis Hjorts søster Helga lanserte romanen «Fri vilje», som en reaksjon på «Arv og miljø». Hevn som motiv i litteraturen er like gammelt som litteraturen selv. «Illiaden» av Homer er et hevndrama. De islandske ættesagaene koker av hevngjerrige mennesker. Shakespeare var hevnens mester, tenk bare på «Hamlet» (1599). «Gjengjeldelse er mest tilfredsstillende når den utøves med kaldt blod,» skrev Pierre Choderlos de Laclos i sin legendariske hevn- og intrige-roman «Farlige forbindelser» (1782). Den mest briljante av alle hevnromaner, er Alexandre Dumas’ «Greven av Monte Christo» (1844-1845). I kriminallitteraturens historie går hevn som en rød tråd, fra Patricia Highsmiths «Strangers On A Train» (1950) til Millennium-trilogien til Stieg Larsson.

Hevnlystne mennesker kan med andre ord få gode tips i litteraturen. Men når begrepet er lansert denne uka, har det en annen betydning. Her er det snakk om romanen som hevn. Hittil har fenomenet vært mer vanlig innen memoarlitteraturen, ikke minst i Sverige. Jeg vet ikke hva man skal kalle bøkene til Horace Engdahl og Ebba Witt-Brattström. Men tross alt: Å skrive nøkkelromaner om seg selv og den man vil hevne seg på, er stort sett uvanlig - også i Sverige. La oss håpe dette ikke blir en bølge, at alle forsmådde kjærester, koner, venninner, onkler, lærere og så videre finner ut at de vil skrive romaner om kjente norske forfattere. Kanskje er det pikant, men innebærer neppe noe kvalitativt løft i litteraturen.

JACOB BREDA BULL: Fikk svar på tiltale. Vis mer

Ingunn Økland i Aftenposten, som så vidt jeg forstår selv er blitt opphøyd til en romanfigur i «Fri vilje», hevder at Helga Hjorths bok er et pionerverk, at denne måten å bruke litteraturen på er flunkende ny. Men det har skjedd før. I 1911 utga Jacob Breda Bull romanen «Livets triumf», en satire over datidas bohemliv, med Knut Hamsun i spissen. En lang rekke lett gjenkjennelige personer lever et vilt og utsvevende natteliv i boka, blant dem «den unge Digter Baldevin, Pigelyrikeren med Pen-gut-pandelokken og det dybt private Donjuansmil». Han lo «honningsødme over hele Ansigtet» og «saa overstadig ut». Dette var et portrett av det lyriske stjerneskuddet Herman Wildenvey. Han ble rasende. I årevis ruget han som en elefant over den fornærmelige beskrivelsen.

Men han var ikke like kjapt ute som Helga Hjorth. I hele 17 år pønsket Wildenvey på hevn, før han slo til med en motroman. «Livets triumf» var i mellomtida blitt en suksess. Den kom i tre opplag og utløste faktisk en debatt om bruk av levende modeller. Men alt dette var glemt da Wildenvey kom med romanen «Et herrens år» (1928). Her godter han seg med å kalle Breda Bull for «Østerdalens Cooper» og boka hans for «Livets trompet». Wildenvey selv opptrer i romanen og slakter boka ettertrykkelig, mens Breda Bull gjør en latterlig figur; en klumsete mann fra bygdene som velter kafebord og dummer seg ut. Wildenveys bok ble ingen suksess. Den ble slaktet ettertrykkelig og ble beskrevet som et symptom på «åndens dvaletilstand». Som det er sagt: Intet er nytt under sola.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook