Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Da Hillary bombet Iran

IRAN: I mars 2009 bombet USA Irans atomanlegg. Men vendepunktet kom allerede våren 2006.

7. mai 2009 vil gå inn i historien sammen med 11. september 2001. 7/5, som dagen uunngåelig ble hetende, ble Tel Aviv, London og New York rammet av voldsomme selvmordsaksjoner samtidig som de gjenværende vestlige troppene i Irak og Afghanistan ble angrepet. Antall omkomne ble beregnet til omtrent 10 000, og mange flere ble skadet. Angrepene, deriblant en eksplosjon av en såkalt skitten bombe i London, ble iverksatt av en Teheran-basert organisasjon for «martyriumsøkende operasjoner», grunnlagt i 2004. 7/5 var den islamske republikken Irans svar på bombingen av landets atomanlegg, beordret av president Hillary Clinton i mars 2009.På tross av store protestaksjoner over hele den islamske verden og i mange europeiske hovedsteder, syntes den USA-ledede militæroperasjonen først å ha vært vellykket. USA, støttet av britiske og israelske spesialstyrker, bombet 37 ulike byer, deriblant underjordiske anlegg der Iran skulle være like ved å ha fremskaffet atomvåpen, deriblant sin egen utgave av P2-sentrifuger. Modellen til disse hadde de først skaffet seg fra A.Q. Khan, den pakistanske kjeltringen av en kjernefysiker. USA-styrkene ødela store deler av Irans flyvåpen. Sivile tap var ikke til å unngå - iranske myndigheter anslo at 197 mennesker døde og 533 ble skadet i angrepet. En talsmann fra Pentagon insisterte på at de sivile skadene og tapene var på et «akseptabelt nivå» og hevdet at det iranske atomvåpenprogrammet var bombet tilbake til nullpunktet.

USAS MARINE klarte også å bryte en iransk marineblokade av Hormuzstredet, en av hovedårene for verdens oljeforsyninger. Et amerikansk kampskip ble skadet av et iransk missilangrep, men uten tap av amerikanske liv. Under panikken på oljemarkedet steg prisen på råolje til mer enn 100 dollar fatet, men George W. Bush, administrasjon hadde bygd opp USAs strategiske oljereserver, og den nye Clinton-administrasjonen kunne benytte seg av disse. Europeiske økonomier ble hardere rammet.Som ekspertene hadde spådd, var imidlertid Vestens største utfordring Irans mulighet til å føre asymmetrisk krig gjennom Hizbollah, Hamas og sine egne selvmordsbombebrigader. Den islamske republikken hadde i årevis åpent rekruttert selvmordsbombere til den globale islamske bevegelsen gjennom en organisasjon kalt Komiteen til minne om martyrene. Så tidlig som i april 2006 rekrutterte republikken frivillige på tomten til den tidligere amerikanske ambassaden i Teheran, og hevdet at den allerede hadde mer enn 50 000 frivillige til operasjoner mot «Quds-okkupantene» (det vil si Israel), «okkupantene av islamske land», særlig USA og Storbritannia, og den britiske forfatteren Salman Rushdie. Frivillige kunne også verve seg på Internett (www.esteshhad.com). Mens Hizbollah og Hamas sørget for infrastrukturen til Tel Aviv-bombingen, var nøkkelen til angrepene på London og New York rekrutteringen av britiske og amerikanske muslimer gjennom denne gruppen. Mannen som detonerte den «skitne bomben» på Euston stasjon, den Bradford-fødte Muhammad Hussein, var hemmelig trent opp i en leir i Nord-Iran av Komiteen til minne om martyrene.

I ETTERTID kan det synes som om vendepunktet kan ha kommet våren 2006. Irans president Ahmadinejad uttalte, etter å ha kunngjort sin intensjon om å viske Israel bort fra jordas overflate, at landet allerede hadde klart å anrike uran og antydet at landet hadde den overlegne P2-sentrifugeteknologien. Uansett om dette var sant eller ikke, knuste disse uttalelsene de siste håpene om å få i stand en diplomatisk løsning gjennom forhandlinger ledet av det såkalte E3 - Frankrike, Tyskland og Storbritannia. En lang og kronglete diplomatisk dans fulgte, der Kina og Russland til slutt gikk med på noen ganske minimale FN-sanksjoner mot Iran, deriblant visaforbud for utvalgte medlemmer av regimet. Disse hadde liten merkbar virkning på det iranske atomvåpenprogrammet, men de ble benyttet med stort hell av regimet til å nøre opp under en alltid sterk nasjonal følelse av forskjellsbehandling. I mellomtiden ble avsløringen av den uheldige kanaliseringen av pengestøtte fra amerikanske myndigheter gjennom en California-basert monarkistisk eksilorganisasjon, til en studentgruppe i Esfahan, brukt som et påskudd til å slå brutalt ned på alle potensielle dissidentgrupper. Flere åpne rettssaker med anklager om «forræderi» ble arrangert til skrekk og advarsel, på tross av internasjonale protester. Dette førte til en ytterligere tilstramming av USAs politikk i de siste årene av Bush, styre. I presidentkampanjen i 2008 følte den demokratiske kandidaten Hillary Clinton seg tvunget, kanskje mot sin egen bedre dømmekraft, til å bruke Iran-saken til å demonstrere at hun kunne være hardere enn enhver John McCain i spørsmål om nasjonal sikkerhet.

DA HUN OVERTOK som president, var hun allerede forpliktet til å forhindre at Iran skaffet seg atomvåpen, med militære midler om nødvendig. I mellomtiden hadde det iranske regimet kvittet seg med all tilbakeholdenhet i arbeidet med å fremskaffe atomvåpen, i den tro at deres beste mulighet til å overleve lå i å produsere avskrekkende atomvåpen så raskt som mulig. I februar 2009 nådde en urovekkende etterretningsrapport Washington. Den tydet på at Teheran, ved hjelp av sin utgave av P2-sentrifugen, var mye nærmere å produsere en atombombe enn tidligere antatt. I en rekke krisemøter avgjorde president Clinton, hennes nye utenriksminister Richard Holbrooke og hennes nye forsvarsminister, Joe Biden, at de ikke kunne vente lenger. Operasjon Gulf Peace, som det lenge hadde foreligget planer for i Pentagon, begynte 6. mars 2009.

WASHINGTON hevdet at de hadde hjemmel i tidligere resolusjoner fra sikkerhetsrådet i FN, som satte i verk sanksjoner mot Iran for landets urokkelighet i atomvåpenspørsmålet, men de amerikanske påstandene ble bestridt av Kina og Russland. Heller ikke de fleste europeiske land støttet operasjonen, noe som skapte nok en dyp transatlantisk splittelse. Under et enormt press fra sine nære venner blant amerikanske demokrater, bestemte den britiske statsministeren Gordon Brown seg motstrebende for å gi operasjonen sin støtte, og tillot en symbolsk bruk av en liten mengde britiske spesialstyrker i en støtterolle. Dette provoserte fram et opprør fra parlamentsmedlemmer fra Labour, ledet av tidligere utenriksminister Jack Straw, og førte til en demonstrasjon med flere enn én million mennesker i London. Selv lederen for Det konservative parti, David Cameron, kritiserte, med tanke på valget som var i vente, Browns støtte til den amerikanske aksjonen. Brown utsatte derfor det britiske valget, som foreløpig var satt til mai 2009. I stedet for et valg, opplevde landet en tragedie.

PRESIDENT Ahmadinejad sto også overfor et presidentvalg i juni 2009. I motsetning til Brown seilte han imidlertid høyt på en bølge av nasjonal solidaritet. Selv de mange millionene iranere som var skuffet over at han ikke klarte å holde de materielle løftene, og iranerne som var fortvilet over landets internasjonale isolasjon, følte behov for å samle seg rundt lederen i krigstid. Mange betydningsfulle amerikanere kritiserte USAs militæraksjon. Noen hevdet å vite at presidentens ektefelle, Bill Clinton, i all stillhet var blant dem. Men dr. Patrick Smith i den Washington-baserte Committee for a Better World, som lenge hadde argumentert for å bombe Iran, spurte kritikerne: «Hva var ditt alternativ?» Oversatt av Lene K. Hoff

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media
Kode24 - nettavis om utvikling og koding Elbil24.no -  nyheter om elbil KK.no - Mote, interiør, og tips Sol.no - De viktigste nyheter fra nettsider i Norge Vi.no - Quiz, kryssord og nyttig informasjon Dinside.no - teknologi, økonomi og tester Se og Hør - Kjendis og underholdning Lommelegen.no - helse, symptomer og behandling