Da hjertet stoppet kvart over tolv

Per Sandberg får holde på med sitt uverdige moteshow. Jeg går med T-skjorte der det står mammadalt.

Hun kjente mitt første hjerteslag. Jeg kjente hennes siste. Hun ble født i 1923, jeg i 1957.

Norge er verdens beste mammaland ifølge Redd Barna, jeg er gammel mammadalt, henger fortsatt i den blå kjolen hun sydde kvelden før jeg peip på Stensby sjukehus.

Hun het Ragnhild Åse, ble kalt Tulla som den sistejente i en søskenflokk på fem. Dette er ikke helt korrekt fordi hun hadde ei søster som ikke vokste opp, men som døde fire år gammel av lungebetennelse.

Tulla smurte matpakker, hun kjørte bil og røyket, hun jobbet i butikk og hun var pasientvenn for Røde Kors. Hun sydde klær, hun tok permanent, hun likte ikke alkohol, men det hendte hun tok en liten skål i eggelikør.

Hun så hva fyll gjorde med folk og var oppgitt over ham som drakk for mye og som sa han skulle slutte. Hun balet og sveiset vår lille familie sammen. Hun løste kryssord, hun sang med et smil vel vitende at hennes stemme fikk fjell til å sprekke og elevene til å stikke av. Hun gjorde ikke noe vesen ut av seg, men var der hele tida og sa: Du får gjøre ditt beste.

Hun jobbet på hotell, hun jobbet som stuepike, hun bodde på en kvistleilighet i Oslo og hun skreiv alltid de gule sangene og små dikt på rim.

Og det var hennes hånd som holdt min da jeg våknet opp etter ei alvorlig ulykke sommeren 1974.

Hun bannet så vidt jeg vet aldri, men hadde et stort hjerte for dem som falt utenfor. Hun var mamma og en kveld i 2000 lå hun på sykehjemmet, et vennlig menneske forvandlet til en liten og tynn skikkelse som nesten ikke var til å kjenne igjen. Jeg kjente hennes hjerteslag. Det siste.

En takknemlig hånd holdt hennes vesle. Så var det over klokka 00.15. Norge er verdens beste mammaland i dag. Før i tida også ifølge sikre kilder.

Denne visa er forsøkt ikke gjort søtladen, men det var jo slik det var. Mamma var ingen blues, jo kanskje, et strevd liv blues.