STERILISTERT: Da Øystein Stene begynte å gå på visninger, merket han hatt det var noen trekk som gikk igjen. Foto: Jarl Fr. Erichsen / NTB scanpix
STERILISTERT: Da Øystein Stene begynte å gå på visninger, merket han hatt det var noen trekk som gikk igjen. Foto: Jarl Fr. Erichsen / NTB scanpixVis mer

Bolig:

Da jeg begynte å gå på visninger merket jeg noe rart

Meglernes steriliserte boligdrøm.

Meninger

Jeg fikk nylig en verdivurdering av boligen min sentralt i Oslo. Etter å ha kommet meg over sjokket om at leiligheten har steget 300 prosent på ti år, vekket megleren meg brått: Den bokhylla må ned! Han sto foran ei bokhylle som er konstruert for å dekke en hel vegg, nesten fem meter lang og tre meter høy. Bokhyller funker ikke, slo han fast.

Spaltist

Øystein Stene

er forfatter og regissør. Han har skrevet flere romaner og gjort ulike filmer, og er dosent ved Teaterhøgskolen, Kunsthøgskolen i Oslo

Siste publiserte innlegg

Jeg var på nippet å forklare at jeg brukte fjorten dager på å spesialbygge den hylla, at den ikke har noen synlige skruer eller hull, at alle skjøter er perfekt sparklet, i motsetning til enhver IKEA-hylle – i det hele tatt, en unik bokhylle som tar bøker av absolutt alle formater. Men megleren fortsatte på innpust: Bokhyller stjeler gulvplass, det får rommet til å virke mindre, og du mister flater. Dessuten er bokhyller såå last year.

Like etter begynte jeg å gå på visninger. Og det stemte, ikke én bokhylle var å se. Ikke bare det, en del av de samme møblene gikk igjen.

Spesielt lysestaker, puter – ja til og med planter! Jeg er bombesikker på at jeg så den samme yuccapalmen to ulike steder. For ikke å snakke om de svære glossy katalogene jeg fikk i hånda etter visning, med duse nærbilder av appelsiner på kjøkkenbenken og levende lys på badet.

Noe hadde skjedd: Jeg husker godt hvor underholdende visninger var sist jeg kjøpte leilighet. En mulighet til å titte inn i ukjente mennesker hjem. Leilighetene hadde sine personlige og ofte underlige valg av farger og møblering. Slitasje på tepper og skapdører. Ja, av og til var eieren selv til stede, svarte på spørsmål, passet på sakene sine. Den rare og pirrende følelsen av å invadere et ekte hjem.

Meglere har åpenbart bestemt seg for å utrydde sånt. Visningsleilighetene nå minner mer om psykopathjem ala Dexter Morgan og Patrick Bateman – hvis noen bor her, må de virkelig ha noe å skjule. Men nei, selvsagt er det ingen som bor sånn, vi kommer til en velregissert forestilling, iscenesatt av meglere og deres stylister.

Imidlertid virker det som iscenesettelses-kulten har spredd seg også blant alminnelige boligselgere. Iallfall kommer aviser og magasiner jevnlig med stylingtips til folk som tenker å selge. «Fjern alle personlige bilder, bruk heller store pynteting enn mange små», skriver Aftenposten, «Kjøp inn friske blomster, gjerne i samme farge som gardiner eller sengeteppe», mener KK. Til og med trauste OBOS har sine egne stylingtips for medlemmene.

Og tipsene er like autoritære i stilen som de er ødeleggende for fantasien: Leilighetene blir seende kliss like ut, de gir et fullstendig generisk inntrykk, det finnes ingen spor av faktiske mennesker som lever ekte, organiske liv.

Historien vi forteller hverandre på visninger, med god hjelp fra meglere og stylere, er: Vi har frivillig oppgitt personlighet, egen smak og egne preferanser for å møtes i et slags boliglaboratorium, strippet for alt som kan være spesifikt og sårbart, tomt for annen fantasi enn det du finner i gjennomsnittlige boligmagasiner.

I tillegg til å ta fra oss muligheten å gå på abrupte besøk i hverandres hjem, mister vi også konkrete erfaringer av å forholde oss til andre menneskers smak og organisering. Enten det nå er farge, møblering, slitte og umalte vinduskarmer eller en do som burde skiftes. Sånt gir uvurderlig informasjon, det gjør at vi må forholde oss til hverandre, bevisst eller ubevisst.

Og vi kan ikke lenger stille spørsmål som: Hvem er de, de som bor sånn? Hvordan beveger de seg her? Ville jeg gjort det annerledes? Nix, fantasien vår er kolonisert av sterile og tidsriktige løsninger.

Hva skjedde med mitt boligbytte? Jeg orka ikke forholde meg til dette markedet lenger. Begynte istedenfor å gå på visninger utenlands, så jeg kunne dra et annet sted når jeg trengte mer rom. Tilslutt endte jeg opp med et småbruk i skauen i Sverige. Så snart det er tilstrekkelig isolert, begynner jeg å bygge bokhyller. Masse bokhyller.