Da jeg satt på Tinget

- Det er i hvert fall god plass på galleriet, forsikret vaktmannen i Stortingets publikumsinngang, etter å ha sjekket om jeg skjulte avsagd hagle eller andre utenomparlamentariske debatttricks under skjorta.

Han hadde rett. På publikumsgalleriet, høyt hevet over selve stortingssalen, var det tomt. Helt tomt. Når sant skal sies, fantes det ikke en levende folkevalgt sjel nede i salen heller, enda det bare var fire minutter til nasjonalforsamlingen skulle behandle budsjettinnstillingen fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen. Eneste tegn til liv besto av en uniformert betjent, det var som å være alene i en zoologisk hage og se ned i en løvegrav der vokteren hadde spist alle løvene.

  • Men dempede klokker klang, som til ftring, og så kom de tassende: ett presidentdyr, så ett presidentdyr til, referentdyrene og representantdyrene. Dyr Kosmo og dyr Brustad, dyr Johan J. og dyr Bastesen, ja, selv dyrene Hagen & Hedstrøm kom til syne, enda det var kultur som skulle drøftes. Trodde jeg, helt til presidenten startet en prosedyral talestrøm om at Stortinget, eller iallfall den fjerdedelen som nå satt på pultene sine og pratet eller leste aviser, først skulle behandle familiesakene. Mens hvert partis taletid ble referert, kunne jeg konstatere at vi var blitt fem på galleriet og at presselosjen var full - demokratiet var liksom igangløpt.
  • Så begynte komitéleder May-Helen Molvær Grimstad fra Kristelig Folkeparti sitt ti minutters innlegg, og straks forduftet alle de folkevalgte så nær som en liten håndfull. Selv ikke et gyseraktig replikkoppgjør mellom Høyre og KrF om behovet for økte tilskudd til samlivskurs fikk representantene tilbake til salen. Det var i og for seg bra, for min kvinnelige sidepublikummer hadde falt i dyp søvn og ville nok ikke ha likt å bli vekket av trampende stortingsrepresentantføtter nå like oppunder jul og alt.
  • All den søvnige idyll til tross, begynte likevel en tvil å gnage i meg. Befant jeg meg på riktig sted til riktig tid? Jeg var kommet for å høre en debatt om kulturbevilgninger, men den lot til å la vente på seg. Tvilen var dessuten i ferd med å spre seg til ryggen, den berømte kjærske setning om at «på stortinget er det godt at sitte», gjelder ikke galleriet. Så jeg fattet et vedtak om umiddelbar retrett og oversendte det til mine bein uten realitetsbehandling. Av og til må man bare skjære igjennom, selv på Stortinget.