ANSATTE: Lisa Marlén Nilsen, Trond Gjeset, Silje Lie Solland og Koubang Enyam er blant dem som forteller sine historier. FOTO: PRIVAT
ANSATTE: Lisa Marlén Nilsen, Trond Gjeset, Silje Lie Solland og Koubang Enyam er blant dem som forteller sine historier. FOTO: PRIVATVis mer

- Da jeg skulle fortelle sjefen om det, brast jeg sammen i tårer

Leserne deler sine verste og beste opplevelser.

(Dagbladet): Etter at vi tidligere denne uken skrev om den danske kjøpmannen som gikk hardt ut mot en uhøflig kunde, delte flere lesere sine egne erfaringer med oss.

Nedenfor finner du et utvalg av de verste og beste kundeopplevelsene deres.

Koubang Enyam (26) har jobbet dagligvarebutikk i Oslo i åtte år:
Det har vært hundreogørten tyverier, slåsskamper, frekke kunder, nasking, og selvsagt også hyggelig stamkunder.

Den verste opplevelsen jeg kommer på, var en dag jeg og en kollega var aleine og butikken var stappfull av mennesker. Kollegaen min oppdager en tyv som fylte sekken med fire sixpacks. Hun jager ham nesten en kilometer, noe som fører til at jeg står helt aleine i igjen i butikken i rushtiden. Vektere blir tilkallt for å assistere meg, men det er selvsagt bare én åpen kasse. Det var flere kunder som så hva som skjedde uten å reagere, og det reagerte jeg på.

Jeg har også opplevd å bli kalt «jævla neger» uttallige ganger. Jeg får daglig kjeft av kunder for ting som er ute av min kontroll, sånn som priser.

En gang ble jeg også skjelt ut av en stamkunde, som førte til at jeg måtte trekke meg unna for å skjule tårer, men jeg husker ikke episoden og kunden handler ennå hos oss. Åtte år senere har han begynt å si «hei» i alle fall .

Artikkelen fortsetter under annonsen

Trond Gjeset (29) har jobbet som bussjåfør i Trondheim i snart syv år:
Som sjåfør har jeg alt i alt vært rimelig heldig med både passasjerer og medtrafikkanter. Derfor velger jeg å dele en av mine beste historier, en jeg håper at får folk til å le litt.

Dette skjedde vel for ca. fire år siden. Jeg kjørte for Nettbuss og hadde nettopp startet på rute 5 fra Dragvoll mot sentrum. Etter et par stopp kom de første passasjerene på, et par innvandrere som snakket bra norsk. Jeg bet meg ikke merke i det merkelige før de kom inn og spurte meg om billetten de hadde tenkt å kjøpe. De spurte om de måtte betale for «denne». Det var da jeg så den oppblåsbare dukken av den ymse sorten de hadde med seg.

Der og da ble jeg litt satt ut, så det eneste jeg greide å svare var at det gikk greit om de satt med den i fanget. Fornøyde med det kjøpte de billetter til seg selv og satte seg bakerst i bussen, i midtsetet. Jeg var fortsatt litt satt ut, så det tok meg et par holdeplasser (og flere passasjerer) før det gikk opp for meg hva de faktisk hadde tatt med seg inn på bussen. Jeg slet med ikke å le og det ble ikke bedre av alle som kom på heller. Hver og én så mannen sitte der med dokka, han satt rett foran alle som gikk på bussen. De ble like sjokkerte som meg og jeg måtte bare le. Alle som kom seg over det første sjokket satt også og flirte mens han satt der, like seriøs med dukka i fanget, fullt oppblåst.

For en snau uke siden hadde jeg et lite uhell i rushtrafikken. Jeg ble nødt til å rygge bussen for å gjøre plass, og selv om jeg brukte speil hjalp det ikke han stakkaren på motorsykkel rett bak bussen. Han slapp unna, men sykkelen var ikke kjørbar, og jeg skal ærlig innrømme at det var min feil som ryggende. Jeg har opplevd uhell før og folk reagerer forskjellig, men denne karen var en utrolig optimist.

Selv om jeg skapte problemer for ham og han ble den som må reparere sykkelen, så var han hele tiden blid. Han ble litt satt ut i øyeblikket, men tok det utrolig flott. Han endte faktisk opp med å bli høydepunktet for dagen, fordi han holdt humøret oppe, selv om det var min skyld. Det skal også sies at passasjerene mine ikke var mindre blide. De tok hendelsen med bra og lurte mer på hvordan det gikk med meg etter dette. Det er sjeldent (mest fordi ulykkene er få og det heldigvis er langt mellom dem), men det viser at det er mange kunder som bryr seg om oss i serviceyrkene også. Mange setter pris på jobben vi gjør.

Lisa Marlén Nilsen (26), jobbet på Coop Prix i Brevik i tre år
Jeg holdt på med varepåfylling ved kassen hvor jeg opplevde å få et stygt blikk av en kunde, som stod sammen med en venn. Begge to gikk bak den hyllen jeg sto ved og pratet høylydt om hvor forferdelig dumme butikkansatte er. Kunden sa blant annet at vi var nederst på rangstigen i dagens samfunn, og at en hvilken som helst idiot kunne jobbe i butikk, men at så lavt skulle i alle fall aldri han synke. Samtidig stod den andre personen og flirte. Etterpå gikk de videre til kassen som jeg da skulle betjene.

Jeg tror det var veldig mange ting jeg egentlig ville si til dem og opplyse dem om. Men av ren folkeskikk og på grunn av god oppdragelse smilte jeg pent og ønsket dem en god dag videre. Det er utrolig trist at folk får seg til å si slike ting. Hadde vi ikke hatt butikker og folk som ønsket å jobbe i dem, så hadde det jo vært ille. Selv om man jobber i butikk, er det ikke dermed sagt at man er dum.

Selv har jeg høyskoleutdannelse, men jeg har jobbet i butikk ved siden av skolen siden jeg var 14-åring. Nå er jeg 26 år og i ny jobb. Jeg vet dessverre altfor godt hvordan de butikkansatte har det, så jeg er alltid blid og hyggelig uansett hvordan jeg har hatt det den dagen. Det er ikke den stakkaren bak kassa sin skyld at jeg har en dårlig dag, og det koster faktisk ikke så mange kalorier å klistre på seg et smil de få sekundene det tar å stå i kassa og handle.

Men for all del, vi har også de hyggelige stamkundene som kommer innom og som alltid gir noen oppmuntrende ord. Det betyr så vanvittig mye for hvordan resten av dagen på jobb blir. Ære være de fantastiske menneskene som er sånn. Det kan holde med å smile og si hei eller spørre hvordan man har det.

Ida Marie Røst Bednarczyk (25), jobbet i Coop Finnmark i ti år.
Jeg og en annen ansatt var på jobb sammen. Hun satt i kassa mens jeg hentet noen varer på lageret. Så hører jeg at hun ringer på meg i panikk og der står det et menneske som roper og skriker til henne.

Personen skulle kjøpe flere pakker med paracet og ibux og kollegaen min ba om legitimasjon. Man må være over 18 for å kjøpe alt av tobakksvarer og legemidler. Dessuten har man kun lov til å selge ett legemiddel av samme type til samme kunde i løpet av én dag. Mennesket som skulle kjøpe var i en grensesone. Han så ut som han var 16 år og hun spurte om legitimasjon for å være sikker. Han ville ikke vise legitimasjon, så da kunne hun ikke selge ham noe. Jeg kom ut for å hjelpe til, for å forklare situasjonen, men han ropte at vi var idioter og diverse andre ting som inneholdt kjønnsorganer og verre. Kunden ropte at han skulle ordne det slik at vi fikk sparken. Så dro han.

En halvtime senere ringer bestemoren hans og skjeller oss ut. Hun roper noe om at VI har anklaget HENNE for å være narkoman fordi BARNEBARNET ikke fikk kjøpe legemidler. Vi visste ingenting om denne bestemoren og ingen av oss hadde nevnt noe om å være narkoman. Vi bare forklarte at man må være over 18 år og at man må vise legitimasjon om man blir bedt om det. Jeg hadde ikke kommet til orde i telefonen for å forklare situasjonen, men hun fortsatte å skjelle oss ut. Hun ropte ord i samme klasse som barnebarnet før hun ropte at hun skulle få oss sparket og at hun ønsket oss alt vondt videre i livet fordi vi var barn av djevelen eller noe slikt. Jeg hadde ennå ikke kommet ordentlige til orde. Hun slengte på røret.

Jeg vet ikke hva hun gjorde med trusselen, men jeg kontaktet sjefen og forklarte hva som hadde skjedd. Jeg mistet aldri jobben.

En av de beste opplevelsene må være den gangen en koselig gammel mann, som var fast kunde i butikken jeg jobbet i, kjøpte en av de dyreste sjokoladekonfekteskene vi hadde til meg, bare fordi han husket bursdagen min fra året før

Silje Lie Solland (22) jobbet i KIWI Minipris i fem år.
Jeg jobbet som ekstrahjelp i kassen på KIWI da jeg var rundt 16-17 år. Det kom en litt full mann til kassen som begynte å skape seg ved å rope rundt seg at jeg hadde ligget med alle menn i bygda, og han spurte om moren min visste om det. Han fortsatte med å spørre meg om når jeg var ledig i lunsjen. Med seg hadde han en edru kamerat som ikke så til å bry seg om hva vennen nettopp hadde sagt til meg. Jeg hadde aldri sett dem før, og ble utrolig lei meg. Jeg forstod etterhvert med hendelser her og der at dette var noe jeg måtte rett og slett finne meg i som butikkansatt.

Kvinne (32) har jobbet i en butikk under NorgesGruppen siden 2011.
En lørdag, masse kunder i kø. Alle kassene åpne, fullt trykk. En mann står i kø, veldig utålmodig, ruller med øynene og klager på at vi er treige og sier at han må rekke bussen. Når det endelig er hans tur blir det ene kortet avvist, det andre kortet avvist, og til slutt tar han bare masse kronestykker opp av lomma og begynner å putte på. Cashguarden blir tett fordi han putter på masse dritt samtidig (papir osv.). Han blir enda mer sinna, til slutt så går han bare uten varene sine og banner mens han springer ut av butikken «Hvor dum går det ann å være?».

Men det aller verste var å bli kjeftet på av en dame som var litt beruset. Det stod mange kunder i kø og hun hadde ikke nok penger til å betale for varene sine. Det var mye fram og tilbake og til slutt begynte hun å kalle meg for
«fittetryne», «stygg» og «dum». Det verste var jo at ingen av de andre som sto i kassa reagerte. Jeg tilkalte sjefen og sjefen ba henne gå, men oppførselen var jo unødvendig.

Kvinne, jobber i dyrebutikk
I 2004 hadde jeg en hyggelig og travel dag på jobb. Jeg stod alene med en del kunder i butikken. Jeg var vel 19 år gammel, men så kanskje ut som om jeg var 14. Jeg gikk bort til en kunde og spurte om jeg kunne få hjelpe henne. Hun smilte og fortalte at hun skulle ha mat til hunden sin. Jeg hjalp henne med å finne frem, kunden kjente igjen fôret og gikk til kassen.

Så spurte hun meg hvorfor jeg prøvde å lure henne. Hvorfor jeg tok så mye betalt for sekken med mat. Sekken kostet like mye som en 15 kg sekk, men i denne var det bare 12 kg. Jeg ble litt satt ut, da dette er en vanligvis hyggelig kunde som plutselig snudde tvert om. Jeg prøvde å forklare at vi ikke setter prisene på mat selv, og at fremfor å sette opp prisen på sekken, har produsenten valgt å ha litt mindre fôr i sekken, slik at de kan ha like priser som de andre.

Dette fôret er litt dyrere å produsere, da det er til hunder som er allergisk eller har andre behov. Det kom dessverre ikke frem i samtalen. Hun ønsket ikke noe svar på spørsmålet sitt. Hun kastet sekken opp i kurven og fortsatte å skjelle meg ut. Jeg ble anklaget for å stjele pengene hennes, lure henne til å betale mer enn sekken kostet og for å overprise varene. Jeg ønsket å svare henne for å hjelpe henne å forstå, men jeg fant fort ut at jeg måtte heller stå stille og høre henne ferdig. «Hun trenger nok bare blåse ut litt», tenkte jeg for meg selv. Det var svært ubehagelig at hun angrep meg foran 5-6 kunder som sto og hørte på i køen. Kunden gjorde seg ferdig, freste til meg og stormet ut av butikken mens hun lovet at hun aldri skulle komme tilbake.

Neste kunde i køen, som nok ble like satt ut som meg, ventet til kunden gikk, og hvisket lavt til meg at dette var en veldig hyggelig butikk, at jeg var veldig hyggelig ansatt og at hun i hvert fall var fornøyd med oss. De neste kundene latet som ingenting, handlet og gikk ut. Jeg gikk så inn på bakrommet til butikklederen som spiste lunsj, hun spurte meg hva som hendte. Da jeg skulle fortelle om det, brast jeg sammen i tårer. Jeg brukte 5 minutter på å samle meg, for å så gå ut igjen og fullføre dagen med et smil.