- Jeg skriver dette for å minne meg selv på at jeg ikke gikk tom for ord., skriver Joof. Foto: Bodil Henrikson
- Jeg skriver dette for å minne meg selv på at jeg ikke gikk tom for ord., skriver Joof. Foto: Bodil HenriksonVis mer

Da jeg våknet i dag, hadde jeg virkelig lyst til å slå ned en nazist

Denne sommeren har jeg vært så jævlig sliten. Til beinet.

Meninger

Da jeg våknet i dag, hadde jeg virkelig lyst til å slå ned en nazist.

En nazist, eller alt right-bevegelsen eller white supremacist-bevegelsen, eller neofascistene eller hva nå enn de velger å kalle seg i disse dager.

Jeg var 13 år da Benjamin Hermansen ble drept for å se ut som broren min.

Jeg var 14 år da jeg ble banket opp på fest og en gjeng med «sinte, unge, mistilpassede hvite menn» sto over meg og diskuterte hvorvidt de skulle binde fast beina mine til en bil og kjøre ned gata for å se hvor mye en neger tålte.

Det fant det aldri ut. En nabo ringte politiet, en venn ringte broren sin. Jeg var stupfull og husker ingenting. Jeg brukte måneder på å finne ut hva som egentlig hadde skjedd.

Jeg var 15 da jeg ble vant til å henge på kjøkkenet hvis Vigrid-gutta var i stua, eller ute i hagen hvis Vigrid-gutta var på kjøkkenet, fordi de var invitert til alle de samme festene som meg. Da jeg prøvde å snakke med vennene mine om det, sa de at det ville bli for ubehagelig, fordi alle kjente alle, og hvorfor kunne vi ikke bare komme overens alle sammen? Så lenge jeg ikke provoserte dem, kom det til å gå bra.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg var 17 år da kjæresten min dyttet meg bak en busk i Fengselsparken på Grønland mens vi bygget snømenn, fordi noen fra Boot Boys gikk forbi oss. Han sa jeg måtte gjemme meg, så vi ikke fikk noe bråk.

Jeg var 19 da jeg løp inn i en Gucci-butikk i Beograd for å søke dekning fordi skinheadene marsjerte i gatene med politiets beskyttelse, og da de så meg lot de som om de jaget meg. Og selv om det sikkert bare var en vits fra deres side, tilbrakte jeg nesten tjue minutter i prøverommet, med hjertebank, mens jeg kvelte gråten.

For litt over to uker siden marsjerte Den nordiske motstandsbevegelsen gjennom Kristiansand.

For elleve dager siden stormet tjue høyreekstremister Stockholm Pride.

For fire dager siden ble en kvinne drept i USA mens hun protesterte mot nazister. Nazister, som i et intervju dagen før sa de ble inspirert av Den nordiske motstandsbevegelsen. Ja, den samme nordiske motstandsbevegelsen som marsjerte gjennom Kristiansand.

Jeg er en skeiv svart kvinne, og jeg må innrømme at jeg synes det blir vanskeligere og vanskeligere å finne ord for å åpent og demokratisk diskutere en ideologi som er basert på undertrykkelsen av meg.

Jeg har hatt 186 opptredner hvor jeg har snakket om dette. Jeg har satt meg tålmodig ned og diskutert med studenter og lærere.

Og denne sommeren har jeg vært så jævlig sliten. Til beinet. Jeg har ikke engang giddet å svare studenter som ville holde samtalen igang. Så jeg liksom bare klappet meg selv på ryggen og avgjorde at jeg kanskje hadde gjort nok for nå. At det ikke var mitt ansvar lenger å overbevise folk om at jeg har en verdi og menneskelighet. La noen andre gjøre det. Bare å lese nyhetene føltes som en følelsesmessig angrep. Jeg bestemte meg for å slutte.

Men da jeg våknet opp i dag, hadde jeg virkelig, virkelig lyst til å slå ned en nazist. Jeg ville løpe ut og stelle meg midt i gata og rope «Hei, nazister, hvor er dere? Jeg har kommet for å føkkings slå dere i trynet, så kom og ta meg, pappapulere!»

Istedet satte jeg meg ned og skrev denne teksten. Og så begynte jeg å skrive på en ny kunstsøknad. Og en til. Og jeg publiserer denne teksten fordi jeg sannsynligvis kommer til å være sliten igjen neste uke. Og redd. Jeg skriver dette for å minne meg selv på at jeg ikke gikk tom for ord. For å love meg at herfra må alt jeg gjør lyde høyere enn deres hat og vold. Og at hver tomme de prøver å fjerne oss fra, skal jeg føkkings dekke med svart og brunt regnbueglitter.

Sommeren er offisielt over. Det burde din også være.

Innlegget ble opprinnelig publisert på Joofs Facebook-side, og er oversatt fra engelsk av redaksjonen.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook