Bokens egentlige tema er opprettelsen av en forskningsavdeling i SSB i 1950. «Kunnskapens krav» handler imidlertid om mye mer enn dette. Fortellingen er strukturert omkring karrierene til enkelte sentrale norske økonomer i årene under og særlig like etter krigen. Vi møter først «prinsipalene» - statsråd Erik Brofoss i Finans- og senere Handelsdepartementet, professor Ragnar Frisch og Arne Skaug, som i mesteparten av beretningen var direktør i Statistisk sentralbyrå. Disse innflytelsesrike personene trakk i trådene når nye institusjoner for økonomisk planlegging og politikk skulle opprettes etter krigen, og viktige stillinger besettes.

Mange av disse stillingene kom til å bli fylt av «Frisch-elevene». I et av bokens kapitler presenteres disse som gruppe, før Bjerkholt går nærmere inn på noen av hovedpersonene i fremstillingen: Petter Jakob Bjerve, direktør i SSB 1949- 1980 og finansminister 1960- 63, Stein Rossen, forskningsdirektør i SSB 1950- 52, senere ansatt i internasjonale organisasjoner, og Odd Aukrust, forskningsdirektør i SSB 1952- 85.

«Kunnskapens krav» er en viktig kilde til å forstå Frisch-elevenes virkelighetsoppfattelse og selvoppfattelse. Den bygger på et omfattende brevmateriale, det meste har tidligere ikke vært tilgjengelig for slike fremstillinger. Boken tar for seg en periode da prinsipalenes og Frisch-elevenes oppfatninger om hvordan økonomien skulle analyseres og styres, var i ferd med å bli hegemoniske. Som Arne Skaug skrev i et brev til Trygve Haavelmo i Chicago: «Økonomene går som et Herrens pinsevær over landet, det snakkes og diskuteres ekspansjon og nasjonalbudsjett og planlegging over en lav sko.» Elevene og prinsipalene var ikke i tvil om hvilken rolle de burde og ville spille i nær fremtid. I bakgrunnen hører vi noen ganger også Einar Gerhardsen, som enten må ha delt Brofoss' oppfatninger, eller rett og slett overlatt dette til ham.