Da jerntriangelet ble til

Statistsik Sentralbyrå utgir i disse dager en publikasjon helt uten tall og formler. Dette er professor Olav Bjerkholts bok «Kunnskapens krav». Einar Lie er forsker Senter for teknologi, innovasjon og kultur, UiO.

Bokens egentlige tema er opprettelsen av en forskningsavdeling i SSB i 1950. «Kunnskapens krav» handler imidlertid om mye mer enn dette. Fortellingen er strukturert omkring karrierene til enkelte sentrale norske økonomer i årene under og særlig like etter krigen. Vi møter først «prinsipalene» - statsråd Erik Brofoss i Finans- og senere Handelsdepartementet, professor Ragnar Frisch og Arne Skaug, som i mesteparten av beretningen var direktør i Statistisk sentralbyrå. Disse innflytelsesrike personene trakk i trådene når nye institusjoner for økonomisk planlegging og politikk skulle opprettes etter krigen, og viktige stillinger besettes.

Mange av disse stillingene kom til å bli fylt av «Frisch-elevene». I et av bokens kapitler presenteres disse som gruppe, før Bjerkholt går nærmere inn på noen av hovedpersonene i fremstillingen: Petter Jakob Bjerve, direktør i SSB 1949- 1980 og finansminister 1960- 63, Stein Rossen, forskningsdirektør i SSB 1950- 52, senere ansatt i internasjonale organisasjoner, og Odd Aukrust, forskningsdirektør i SSB 1952- 85.

«Kunnskapens krav» er en viktig kilde til å forstå Frisch-elevenes virkelighetsoppfattelse og selvoppfattelse. Den bygger på et omfattende brevmateriale, det meste har tidligere ikke vært tilgjengelig for slike fremstillinger. Boken tar for seg en periode da prinsipalenes og Frisch-elevenes oppfatninger om hvordan økonomien skulle analyseres og styres, var i ferd med å bli hegemoniske. Som Arne Skaug skrev i et brev til Trygve Haavelmo i Chicago: «Økonomene går som et Herrens pinsevær over landet, det snakkes og diskuteres ekspansjon og nasjonalbudsjett og planlegging over en lav sko.» Elevene og prinsipalene var ikke i tvil om hvilken rolle de burde og ville spille i nær fremtid. I bakgrunnen hører vi noen ganger også Einar Gerhardsen, som enten må ha delt Brofoss' oppfatninger, eller rett og slett overlatt dette til ham.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mye av boken handler om veien frem mot ansettelsen av Bjerve som direktør i SSB i 1949. Regjeringen så det åpenbart slik: Man trengte en dyktig fagøkonom med gode allmenne vurderingsevner til å lede byrået. Andre forhold ble tillagt liten eller ingen vekt. Bjerkholt har funnet at Trygve Haavelmo i 1947 ble anmodet av Brofoss til å ta et engasjement som direktør for Statistisk sentralbyrå. Noen nær personlig kjennskap til Haavelmo kan Brofoss ikke ha hatt. Haavelmo hadde ingen erfaring fra arbeidet med den offisielle statistikk, og han hadde antagelig ikke ledet andre enn seg selv så langt i sin karriere. Men Brofoss visste at han gikk for å være en fremragende fagøkonom. Det var den nødvendige og tilstrekkelige betingelsen for å kunne gå inn i stillingen.

Oppmerksomheten ble snart vendt mot Bjerve, som allerede i studiedagene ble regnet som et professoremne. Bjerve sa primært nei, subsidiært stilte han meget høye krav for å ta stillingen. Opprettelsen av en forskningsavdeling var det viktigste.

«Hvor kan jeg utnytte evnene mine best?» spurte Bjerve i et brev til Frisch. «Hvor vil jeg kunne bli til størst nytte for samfunnet?» Hans svar var at han gjennom et vitenskapelig arbeid med planleggingsteori ville bli viktigere for samfunnet enn som direktør for byrået. Frisch trakk en annen konklusjon. Med Bjerve i byrået, et økonomisk-vitenskapelig miljø samme sted med nære forbindelser til Sosialøkonomisk institutt, ble både Bjerves ressurser og de knappe personressursene «optimalt» utnyttet. Og slik gikk det, ved Brofoss' og Frischs forente anstrengelser falt siste hjørnet på plass i det som kom til å bli kalt «jerntrianglet» - Sosialøkonomisk institutt, Finansdepartementet og Statistisk sentralbyrå.

For Bjerkholt og andre historieskrivere er det en lykke at Bjerve befant seg i USA i årene 1947- 49. Dermed ble all hans kontakt med Norge ført per brev. Av disse brevene får vi mange faktiske opplysninger omkring diskusjonene som ble ført. Men Bjerkholt er også raus med opplysninger om mer dagligdagse forhold, og om spørsmål som generelt opptok brevskriverne.

Boken handler om en liten krets økonomer som så sine egne karrierevalg i tett sammenheng med landets muligheter til blant annet å fremme en sterkere økonomisk vekst og bekjempe kriser i fremtiden. I dette lå muligheter for den enkelte, men også forpliktelser overfor fellesskapet. Brevene er en samling av korte nyheter fra privatlivet, konjunkturrapporter, synspunkter på norsk og internasjonal planlegging og politikk, og ikke minst betraktninger over hvordan man skal gå frem for å løse de norske problemene. Problemene som trekkes frem er konkrete, og personene som skriver og omtales er få, men var og skulle bli uhyre sentrale.

Det er nærliggende å assosiere disse økonomene med den såkalte Intelligensen i 1830-årene, kretsen omkring personer som Stang og Schweigaard, i koplingen mellom egne ideer og muligheter og nasjonens fremtidige utvikling. For personene i kjernen av de to gruppene underslo ikke sitt syn på eget verd. For Frisch-elevene gjaldt ikke dette bare holdningen til mer tradisjonelt innstilte norske økonomer, men også mange utenlandske økonomer og personer fra andre faggrupper: Om sosiologen Paul Lazarsfeld skriver for eksempel Bjerve følgende hjem til Brofoss: «Han regnes for å være en av de fremste sosiologene her borte, noe som forsåvidt ikke betyr så mye.» Da Odd Aukrust ble invitert med i en rådskomité i OEEC under briten Richard Stone, involverte han Bjerve og Frisch med følgende beskjed: «Det ville være uhyre nyttig for verden [!] om en norsk økonom var med på dette arbeidet, iallfall for kortere tid. Vi har svært mye å bidra med.» Aukrust ble imidlertid advart av Bjerve mot å reise til Cambridge for å samarbeide med nasjonalregnskapseksperten Stone, som senere for øvrig fikk nobelprisen i økonomi for sine arbeider på dette området. «Norsk arbeidskraft må kunne utnyttes bedre,» forklarte Bjerve.

En som reagerte negativt på Bjerves planer om å opprette en vitenskapelig preget forskningsavdeling i byrået, var daværende sentralbanksjef og direktør i Statistisk sentralbyrå fra 1920 til 1945, Gunnar Jahn. Jahn var formelt helt sentral i norsk økonomisk politikk etter krigen, men sto definitivt utenfor den indre fortrolige krets.

I Bjerkholts bok blir Jahn stående som en motstander av en forskningsvirksomhet i Statistisk sentralbyrå. Men det spørs om ikke viktige nyanser blir borte i dette bildet. Jahn var nok heller vendt mot en annen måte å betrakte forskningsvirksomheten på. Tradisjonen fra Eilert Sundt og Statistisk sentralbyrås virkelige pionerer, J.N. Mohn og A.N. Kiær, tilsa at de kvantitative og kvalitative analysene måtte koples sammen; innsamling av statistikk burde ikke skilles fra analyse og forskningsvirksomhet. Særlig hos Kiær var dette en viktig maksime: Opplegg av undersøkelser og analysen og presentasjonen av disse måtte gå hånd i hånd, båret av noen som både var teoretisk orientert og kjente sitt materiale.

De unge økonomene så det annerledes. «Jeg liker ikke den slags arbeide som har med innsamling av statistikk,» skrev Bjerve til Frisch før han begynte i byrået. Bjerve var opptatt av forskning. Men dette gir altså en annen forståelse av forholdet mellom forskning og statistikk enn den som hadde preget byrået i tidligere tider. «Byrået må aldri glemme Eilert Sundt,» siterer Bjerkholt Jahn, fra et brev til Bjerve i 1949. Det spørs om det ikke var det man gjorde. Kanskje var ikke Jahn en motstander av forskning i det statistiske byrå, men den siste som hevdet idealet om at statistikkproduksjonen og forskningen skulle være et integrert hele. Dermed hadde en egen avdeling som drev forskning i denne institusjonen, lite for seg.

«Kunnskapens krav» vil inngå som en helt sentral kilde til kunnskapen om norske økonomer i den tidlige etterkrigstiden. Bjerkholt har gjennom sine store kunnskaper på området og tilgangen til et rikt kildemateriale gitt et detaljert og interessant bilde av en håndfull personers bevegelser og diskusjoner gjennom en meget viktig fase i moderne norsk historie.