Da klokka ikke klang

Kabel er en gutt som ikke tåler luft. Derfor holder han seg inne. Verden utenfor får først betydning den søndagsmorgenen kirkeklokkene ikke ringer. Boka «Tulipandronningen» er en liten, men svært spesiell fortelling av Vetle Lid Larssen, med litografier av Nicolaus Widerberg.

Ikke bare en bok, men en kunstmappe, en bibliofilutgave og en utstilling er det blitt av samarbeidet mellom to helt ulike kunstnere, som riktignok stadig tas for å være brødre. Det skyldes mest sveisen, og at de på en måned nær er like gamle. «Tulipandronningen» er altså en fortelling i ord og bilder.

- En fortelling?

- Jeg har alltid vært fascinert av korte Lille-Prinsen-aktige historier, og jeg hater betegnelser som prosa og tekst og novelle. En fortelling er en fortelling, sier Vetle Lid Larssen.

- Med fantastiske elementer: Kabel er en blå gutt med en grønn hund?

- Jeg er vokst opp med sosialrealisme, og er en frukt av den. Men for mye realisme er drepende. Livet er jo mystisk. Jeg føler at jeg nå nærmer meg mitt eget formspråk og tør å kalle meg forfatter. Historien bygger på en konkret erfaring: En gutt våkner om morgenen og hører ikke kirkeklokkene ringe mer. Flere steder i Norge kasser man nå inn klokketårnene, fordi folk er så fyllesjuke søndag morgen at de ikke orker å høre klokkeklang.

- Boka har en religiøs dimensjon?

- Definitivt. Jeg er opptatt av at det er en himmel over livene våre. Vi lever jo i en gjennomsekularisert tid. Overbygningen mangler. Vi tolererer hverandre i hjel, mens veiledningen er blitt borte. Boka handler om lengselen i livet. Om den største kjærligheten, som er den du ikke fikk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Hovedpersonen heter Kabel - en blanding av Kain og Abel?

- Nei, nei, han bare heter Kabel. Det har ingen dypere mening. Kanskje faren hans hadde et tysk anfall, sier Vetle Lid Larssen.

- Jeg trodde det betydde ledning, jeg, sier Nicolaus Widerberg.

- Klangen i ordet Kabel stemmer med fortellingen. Det forsterker drømmepreget.

At Widerberg er billedhogger, oppleves tydelig i litografiene hans. Både tekst og bilder inneholder statuer, levende og døde.

- Jeg fikk mange sterke bilder da jeg leste fortellingen, men jeg var redd for å lage konkrete illustrasjoner. Fortellingen ble et materiale å lage bilder ut fra. Det har gitt bildene en ny dimensjon, sier Nico Widerberg.

- Jeg har aldri laget bok før, så for meg var prosessen mest spennende: Skrive, lage skisser, trykke, møte designeren. Det ble vår reise til boka.

- Nico lager bilder som er både figurative og nonfigurative samtidig. Jeg kjenner meg igjen i hans landskap, sier Larssen.

- Boka er en estetisk nytelse - men teksten inneholder overraskelser: Når den er på sitt mest poetiske, avbryter du gjerne med noe som skurrer. Det handler om kjærlighet, lengsel, klokkeklang - og inkontinens?

- Skjønnheten i vår tid står alltid under angrep. Jeg kan ikke beskrive det bedre enn at jeg ikke orker TV-aksjonen. Orker ikke tanken på at nasjonen skal samles rundt sykdommer. Siden jeg daglig leser annonser som påpeker hvilket stort problem inkontinens er blitt, er det vel på tide ofrene får sin TV-innsamling. Vi dyrker sunnhetsidealer, det vakre, rene, ariske mennesket. Jeg synes mange trekk i Norge i dag kan sammenliknes med mellomkrigstidas Tyskland.

- Kabel leter etter en tvillingsjel, et yndet tema i norsk kulturliv for tida. Er det man jakter på i bunn og grunn seg selv?
- Nei, jakten på tvillingsjelen er et evighetsmotiv. Man leter etter et menneske som forstår en. Det gjør man jo aldri. Likevel er håpet der - å treffe noen som er som jeg.

- Hvordan traff dere to hverandre?

- Vi har kjent hverandre en fire års tid. Siden har vi hatt lyst til å gjøre noe sammen. Vi har vel bare en god kjemi, sier Nico Widerberg.

- Omtrent som to tvillingsjeler?

- Å herregud, stønner Vetle Lid Larssen.

- Ikke si at det bare er Nico.