GODT OM MUNCH: Karl Ove Knausgårds betraktninger om Edvard Munch er til tider meget godt formulert. 
Foto: NTB Scanpix<div><br></div>
GODT OM MUNCH: Karl Ove Knausgårds betraktninger om Edvard Munch er til tider meget godt formulert. Foto: NTB Scanpix

Vis mer

Bokanmeldelse:

Da Knausgård kjøpte et ekte Munch-bilde på auksjon

Forfatteren er best når han stoler på sine egne ord.

«Noen uker før jul så jeg at det var lagt ut et bilde av Munch på en svensk auksjonsside som jeg av og til sjekker, det var et kvinneportrett fra 1904, et av de mange tusen trykkene han laget i løpet av sitt lange liv. Det hadde aldri før slått meg at det faktisk gikk an å kjøpe et bilde av Munch

Dette avsnittet står mot slutten av Karl Ove Knausgårds bok om Edvard Munch. Etter å ha gått inntrengende inn i malerens verden, fikk han brått lyst til å ha et ekte bilde hengende på veggen:

«En malt versjon av Skrik hadde blitt solgt i 2012, det hadde gått for mer enn 120 millioner dollar. Men trykkene var det så mange av, og de var jo ikke originale på samme måte som maleriene, så de var innenfor økonomisk rekkevidde, dette kostet rundt regnet like mye som en seks, syv år gammel Golf

Fryktløs forfatter

Etter en intens budrunde på nettet, rister han av seg en usynlig motstander: «Og endelig, etter en ny rund, ble det stille. Bildet var mitt

Dette er blant de mer løsslupne bekjennelsene i Knausgårds nye bok. Mesteparten av plassen går med på å analysere bildene til Norges verdenskjente billedkunstner.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er noe fryktløst over Karl Ove Knausgårds forfatterskap som er dypt fascinerende. Som dikter virker det ikke som om han er redd for noe som helst. Eller, det vil si, han er ikke redd for å konfrontere sin egen frykt med sin skapende utfoldelse.

Denne evnen til uten å nøle å gå inn i både dype og mørke lag av seg selv har han til felles med objektet for sin nye bok, Edvard Munch. I likhet med den store billedkunstneren har han også en evne til å oppdage det kjente på nye måter.

Uten ballast

Knausgårds bok har fått den lett patosfylte tittelen «Så mye lengsel på så liten flate». Kanskje hadde det holdt med undertittelen: «En bok om Edvard Munchs bilder». Forfatterens målsetting er å forsøke å se Munchs kunst uten den ballasten de aller fleste har i forhold til kunstnerens mest kjente verk.

Er det mulig å skrelle vekk alle de klisjeene som omgir verk som «Skrik», «Vampyr» eller «Sjalusi» og forestille oss at vi ser dem for første gang? Det er ikke lett. Men kanskje det blir enklere å se Munchs kunst uten forutsetninger hvis vi går til verk som ikke er så kjente. Knausgård har funnet fram til malerier som nettopp gir ham anledning til å se Munchs verk mer nakent og fordomsfritt.

Kunstens forutsetninger

De beste partiene i denne boka er Knausgårds egne betraktninger om Munchs verk. Innledningsvis grubler han over kunstens forutsetninger, dens plassering i tid, rom og kreativitet. Enkelte verk hever seg utover disse elementene og løsrives fra dem, på en måte som gir dem et slags eviggyldig preg.

Knausgård er på jakt etter disse trekkene. Han skriver gnistrende godt om mange av de bildene han omtaler, for eksempel «Sommernattsdrøm. Stemmen». Sammenligningen mellom «Skrik» og «Sult» er også bevisstgjørende i forhold til hvor revolusjonerende kunst kan virke.

«Å male er å se»

Gjennom «Min kamp»-serien, men kanskje særlig tre av årstidsbøkene, har forfatteren fått god trening nettopp i å forsøke å se verden på ny, på en måte som kombinerer barnets blikk med den intellektuelle og beleste kunstnerens analytiske innsikt. Slik opplever han også Munchs kunst.

Et sted sammenligner han det å skrive med malerkunsten:

«Det må med andre ord være så liten avstand mellom tanke og følelse og språk som mulig. Og det samme, får jeg anta, er tilfellet med det å male. At kunsten å male er å se, og så gjøre avstanden mellom det sette og det malte så minimal som mulig.»

Et annet sted sier han det slik:

«Munchs store begavelse lå i hans evne til å male ikke bare det blikket så, men også det blikket var ladet med

En sann svir

Eller her, en av mange setninger som kan synes kryptiske, men der meningen kommer opp til overflaten hvis du mediterer over den og gir den tid:

«Det er derfor dette bildet er så godt, det som forsvinner kommer til syne i det som blir til, og om forsvinningen opphørte for maleren idet maleriet ble ferdig, er den fortsatt representert i bildet, som igjen og igjen fyller oss med sin tomhet

Denne aforistiske stilen er det en sann svir å ta del i. Og den kunne gjerne fylt hele boka for min del. Jeg ramler litt av når Knausgård avbryter sine betraktninger med beretninger om møter med andre billedkunstnere, med Anselm Kiefer eller fotografen Stephen Gill.

Lange partier er fylt med intervjuer med kunstnere som Vanessa Baird og filmregissøren Joachim Trier.

Kutter til beinet

Alt dette er i og for seg interessant, og rommer selvsagt gode poenger, men jeg synes selve dialogformen tynger teksten som helhet. Et unntak er samtalen med kunstprofessor, musiker og kunstner Stian Grøgaard, forfatteren bak Knausgårds favorittbok om Munch, «Edvard Munch. Et utsatt liv». Den gnistrer av spennende betraktninger.

I lange partier er språket i denne boka lett, flytende og forklarende, som la oss si oljemaling. Det er nydelig når analytikeren Knausgård kutter inn til beinet og er på sitt mest upretensiøse, i formuleringer som denne: «Trærne her er ikke det mannlige, skogen er ikke døden, og våren som er varslet i lyset, er heller ikke livet. Skogen er skog, trærne er trær, og dette maleriet er et bilde av dem.»

Kunsten og verden faller sammen. Resultatet er «livet som malt virkelighet», som det står et sted.