Da Krag diktet opp Sørlandet

«Sørlandet er ikke bare hjemsted, men også et nytt land for Krag, et land som må oppdages.»

Vilhelm Krag regnes i dag for sørlandsdikteren fremfor noen. Men paradoksalt nok fantes ikke landsdelen da Krag hadde sitt gjennombrudd som forfatter på 1890-tallet. Leter man i datidens leksikon, finner man ikke et ord om Sørlandet. Agder-fylkene ble regnet med til Vestlandet. Og Vilhelm Krags kjente sørlandsviser het da de kom ut, «Vestlandsviser» (1898). I Krags første teatersuksess, «Baldevins bryllup» (1900), står det i sceneanvisningen: «Handlingen foregaar i en liden vestlandsk by.» Om forlatelse, vil man i dag si, dette er en folkelivskomedie fra Sørlandet! Jo, det er det, og i nyutgaven fra 1925 har Krag byttet ut vestlandsk med sørlandsk. Men i 1900 måtte han underordne seg Vestlandet som topografisk bestemmelse.

Samtidig merker man i bøkene hans en sårhet over at Agder-fylkenes natur og kultur ikke verdsettes etter sin fortjeneste, ikke regnes for noe. I «Fra de lave stuer» (1897) skildrer han hvordan restauratøren på postbåten serverer middag straks man går ut fra en av Agder-byene: «{lsquo}Det falder netop saa bekvemt der,' sagde han; {lsquo}thi der er intet interessant at se for passagererne paa denne strækning. Der er slet intet landskab, ved De.'»

Det er dette «ikke-landskapet» Krag ønsker å skildre. Han vil skape et landskap i folks bevissthet ut av det området av landet som på den tid bare var en gråsone mellom øst og vest; en del av Norge som ikke var verdiget mange linjer i tidens reisehåndbøker. Krag skriver i «Holmerne de graa» (1905): «Der er nogle Turister med ombord. De sidder nede og spiser Frokost eller de sidder i Flugtstole paa Promenadedækket og læser i sine Romaner. De bryder sig ikke om dette uinteressante Landskab. Baedecker omtaler ikke engang disse fattige Knauser. De skal videre iaften - østerpaa, vesterpaa, nordpaa.»

Hvordan gjøre Agder synlig? Området var fullt av historie og tradisjon, men for et estetisk blikk var landsdelen ennå ikke født. «Her fandtes ikke Motiver paa vore Kanter,» skriver Krag i «Min Barndoms Have»: «Alle var enige om, at her var ret og slet stygt. Hvad var det for en Natur vi havde? Intet med Majestæt over, ingen kneisende Fjelde med Sne paa Toppen, ikke lidt Midnatssol engang. Bare Knaus og Knat og ingenting; ja lidt smaapent indimellem var det sagtens; men Motiver for en higende Kunstnersjæl? Ak, nei.»

Krags første tid som forfatter er en søking etter motiver andre steder, i Paris, og på reiser til Middelhavet, til Algerie og Tunisia, en Afrika-reise som førte til diktsamlingen «Sange fra Syden» (1893). Hans senere periode som forfatter, fra slutten av 1890-årene, er derimot en iherdig bestrebelse på å gjøre Agder-fylkene til et kunstnerisk motiv. I en artikkel om Mandals-maleren Amaldus Nielsen, som gjennomført dyrket lokale motiver i sin kunst, og som Krag derfor så som sin fremste forbundsfelle, skriver Krag: «Det var jo ham, som havde malet det deilige Billedet fra Ny Hellesund i Nationalgalleriet. Og det Billede stansede jeg altid længe ved hver Søndag, naar jeg gik der. Og jeg følte altid en hemmelig Stolthed, naar fremmede Folk ogsaa stansede foran det og sagde, at de syntes det var vakkert. For vi sørfra var fra vor Barndom af ligefrem opdraget til at synes, at paa vore Kanter var det nærmest stygt. I Hardanger var der vakkert og østerpaa var der deiligt - men her? Her fandtes hverken de blaanende Fjelde fra «Brudeferden» eller de store brusende Granskoge som i Gudbrandsdalen og Valders.»

Vilhelm Krags fire første diktsamlinger hadde alle symbolistiske trekk, med eksotiske innslag. Fra å utforske «sære stemninger» og/eller henlegge handlingen til Orienten, blir fra slutten av 1890-tallet hjemtraktene og deres folk Krags nye inspirasjonskilde. Konger og herskere, danserinner, haremspiker og trubadurer byttes ut med skipperenker, tjenestejenter, snekkere og lasaroner - landsdelens jevne folk. Dette er likevel ikke et enklere stoff å hanskes med, for Krag hadde et videre siktemål enn å nedskrive inntrykk fra oppveksten i Kristiansand. Det han ønsket, var intet mindre enn å foreta en litterær kartlegging av folk og landskap i den sørlige delen av Norge. Det er tydelig at han så på dette som et nybrottsarbeide, i den selvbiografiske «Fra det blaa Bryggerhus» (1911) sier han: «Det er min Stolthed, at jeg er den første i Verdenshistorien, som har elsket Lister og Mandals Amt og dyrket det med tilliggende Kystdistrikter.»

Vilhelm Krag reiste rundt som en litterær antropolog i Agder-fylkene, slo seg ned for kortere eller lengre tid på forskjellige steder ved kysten og i innlandet, og fylte notisbøker med ord og uttrykk fra Agder-målet, som han siden krydret fortellingene sine med. «Nu har en god og lærd Professor lært mig, at naar man skal samle norsk Folketradition, da er de første Betingelser to Ting: Skraatobak og Chokolade. Skraatobak til de gamle Mandfolk, Chokolade til Kjærringerne. Derfor reiser jeg aldrig uden Lommerne fulde af begge Dele.»

Krag fremstår her som en innsamler, en som kommer utenfra, og må vinne folks tillit for å greie å komme dem innpå livet. Selv om Vilhelm Krag selv var fra Agder, følte han seg bare halvveis som en del av «folket»; for det første hadde han vokst opp i landsdelens største by, Kristiansand, og for det andre hadde han flyttet ut for å studere i hovedstaden. Når han ferdes rundt på hjemtraktene, er han derfor delvis en fremmed fugl. I fortellingene om Maarten og Silius («Hos Maarten og Silius», 1912), der jeg-personen bor hos to gamle fiskere i Kristiansands skjærgård, kommer denne dobbeltrollen tydelig fram, der deres reaksjon på at Krag driver med teater i Christiania kun er det forferdete utropet: «Haafernoe!» - med påfølgende taushet.

Fortelleren i Vilhelm Krags prosabøker er derfor på sett og vis fremmed i det hjemlige. Sørlandet er ikke bare hjemsted, men også et nytt land for Krag, et land som må oppdages. Det eksotiske elementet er derfor også tilstede i hans heimstaddiktning, selv om det antar en annen karakter enn i hans tidlige forfatterskap.

Krags bestrebelser på å gi Agder en egen identitet kulminerer i en artikkel i Morgenbladet 16. mars 1902, der han offentlig foreslår å kalle fylkene for «Sørlandet». Kun ved å tildele landsdelen et eget navn vil dens egenverd bli stadfestet: «Hvad der er noksaa paafaldende, er, at medens Folk i alle Landets øvrige Dele har faaet sit Navn, der baade betegner dem geografisk og sprogligt, mangler denne Landsdel ganske en saadan Betegnelse. Normændene bestaar som bekjendt af Østlændingerne, Vestlændingerne og Nordlændingerne; men vi her sørpaa - vi er ingenting.» Men hva om vi kaller oss sørlendinger? foreslår Krag. Og slik ble det.

Derfor feirer landsdelen 100 år i år. Og de kan sikkert jubilere flere ganger, for selv om navneforslaget kom i 1902, var slett ikke begrepet innstiftet med det samme. Det offisielle årstallet kan man heller sette til 1913. Da er Sørlandet for første gang oppslagsord i et leksikon (Illustrert Norsk Konversationsleksikon), med henvisning til Vilhelm Krag som opphavsmann til navnet. Og samme år vedtar Stortinget å omdøpe Vestlandsbanen, dvs. jernbanestrekningen Oslo- Kongsberg- Kristiansand- Stavanger, til Sørlandsbanen. Ut fra stemmegivningen, 83 mot 40 stemmer, kan man se at navnet fortsatt var kontroversielt. En lang debatt er nedtegnet i stortingsforhandlingene, der flere representanter kritisk hevdet at Sørlandet bare var et motenavn som nettopp hadde dukket opp, og snart ville forsvinne. Agder-representantene på sin side bidro med følelsesladede appeller, der de vektla den betydningen det hadde for folk å få stedfestet sin identitet gjennom et navn. Videre hevdet de at Agder kom dårlig ut i forhold til statsadministrasjonen ved at de var usynliggjort, bare var «litt østland og litt vestland».

At navn har betydning, fikk Krag rett i. Sørlandet er nærmest for en merkevare å regne i dag. Og et av argumentene til Høgskolen i Agder for å få universitetsstatus er at Sørlandet er den eneste landsdelen i Norge uten universitet. Det er ikke noe dårlig poeng. Vilhelm Krags argumentasjon er like virksom i dag som for hundre år siden.