Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Da livet stanset

Thorvald Stoltenberg forteller om sin narkomane datter i ny bok, Anne Enger Lahnstein om sin syke sønn. Nå kommer også Oslos kinodirektør Ingeborg Moræus Hanssen med bok, om livet med sin handikappede mann.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

For sju år siden ble livet til kinodirektør Ingeborg Moræus Hanssen snudd opp ned. En vinterdag i 1994 ble hennes mann, Kjell Hanssen, påkjørt av en bil.

- Så gikk det tre dager hvor han var død, og hadde han ikke da begynt å puste for egen maskin, hadde de bare skrudd av, sier Moræus Hanssen.

Kjell Hanssen overlevde, men han ble lam og hundre prosent invalid. Hans kone har valgt å fortelle om deres liv i boka «Brent av dragen» - formet som en samtale mellom henne og journalist Hugo Lauritz Jenssen.

Hun snakker om sorgen, fortvilelsen og forbannelsen, men også om hvordan hun har hentet styrke til å pleie sin mann hjemme, kjempe mot et tungrodd helsevesen, fortsette i direktørjobben og ellers la livet gå videre - om enn ikke slik som planlagt.

- Jeg var på jobb dagen etter - og hver eneste dag etter det. Brukte jobben som en livbøye. Det, og mine to barnebarn, reddet meg. Det var bare å sette den ene foten foran den andre og be om styrke til å greie det.

Vellykket par

Ekteparet Kjell og Ingeborg Moræus Hanssen var et glansbilde. Hun en fargerik og profilert kulturperson, han politisk kommentator i Aftenposten, tidligere politiker og sentral mann i Høyre. Selv om de har opplevd tragedier før, de mistet et barn i krybbedød, kunne de ikke være forberedt på dette.

- Du går jo ikke rundt og tror at du skal finne barnet ditt død i senga om morgenen, heller ikke at du skal få en telefon fra Ullevål om at mannen din er så sterkt forulykket at du ikke må komme alene.

Det var også en vellykket - og enda mer velstående - kvinne som kjørte på Kjell, bakfra mens han syklet i en rundkjøring. Hun stakk av etterpå, men noen noterte bilnummeret. Hun er dømt og har gjort opp for seg, men har aldri sagt unnskyld.

I boka ønsker Moræus Hanssen at «hun måtte brenne i evig helvete»:

Kostbart handikap

- Det er dyrt å være fysisk handikappet, vi ikke har penger til å gjøre det vi har mest lyst til: gå ut på restaurant eller ta en liten reise. Det koster det hvite ut av øyet, for vi må ha med sykepleier. Denne kvinnen er formuende, hun trenger bare knipse, men Kjell måtte nedverdige seg med to rettssaker for å få erstatning.

- Tenker du på hevn?

- Det jeg tenker på, når vi ikke kommer oss på noen ferie, er hvordan hun har det, med alle de deilige stedene hun kan være på. Det kan hende oss alle at vi gjør noe som en forferdige galt. Det som teller er hva vi gjør for å rette det opp.

- Hjelper det deg å være sint?

- Man spør aldri en mann om slikt, bare når vi jenter blir sinna. Jo, jeg skriker og raser rundt - også overfor Kjell - og da ser han på meg med sine vakre øyne og håper på at det går over.

Et manifest

Sint eller ikke. For Ingeborg Moræus Hanssen blir livet aldri det samme som før den fatale ulykken.

- Jeg blir aldri helt lykkelig lenger, men jeg kan ikke gå rundt og gråte heller. En av grunnene til at jeg blir så sint, er at det er den følelsen jeg kan gi uttrykk for. Jeg skjeller ut folk i telefonen, og blir iblant litt skremt over meg selv. Jeg lever et veldig alvorlig liv, men jeg har også en jubel i meg. Overfor kunst og kultur, barn, barnebarn, film, musikk, bøker og jobben min.

- Hvorfor denne boka?

- Den er en kjærlighetserklæring til Kjell.

- Men han ville ikke at den ble skrevet?

- Nei, for første gang har jeg gjort noe Kjell ikke ville. Det plaget meg en stund, men jeg bestemte meg for at jeg ville gjøre det likevel. Boka er også et verdimanifest. Det sitter så mange pårørende og pleier kona si eller mannen sin, sønnen sin eller mora si. De sliter og triller og løfter, men de er tause. Jeg er så heldig at jeg har en mikrofon, der jeg kan fortelle hva det egentlig koster.

Kamp mot vesener

Det koster en halv million i året å la Kjell bo hjemme. Når hjemmehjelpen ikke er der, er det kinodirektøren som steller ham. For det får hun betalt omsorgslønn for én time om dagen.

- Dere har selv valgt at han skal være hjemme?

- Ja, for det er viktig å være to når raset kommer. Det ligger i ektepakten at man skal være der også i onde dager. Men vi burde slippe å kjempe mot trafikkvesen, forsikringsvesen, helsevesen og trygdevesen. Jeg synes at samfunnet skal være på plass for skikkelige mennesker som betaler sin skatt og gjør sin plikt, når de blir utsatt for en kriminell handling.

- Frister det å gi opp?

- Jeg går turer for meg selv på Bygdøy. Da hender det at jeg tenker: Hva om jeg bare gikk ut i sjøen og druknet, som James Mason gjorde i filmen «A Star is Born»? Dette er den store styrkeprøven, og ikke vet jeg om jeg står løpet ut, for det tar aldri slutt. Det er dager da jeg går helt i stykker.

Blir i jobben

Ingeborg Moræus Hanssen er 63 år og kunne valgt å la en annen overta direktørjobben i Oslo Kinematografer.

- Jeg må fungere i jobben, men det er en menneskerett å beholde sitt yrke selv om man har en stor omsorgsbyrde. Det må ikke bare finnes kinodirektører som livet ikke har fart hardt med, det må ikke alltid være en ung, spretten siviløkonom under 38 år.

- Hva tenker du om framtida?

- Jeg har vel lov til å sitte i jobben til jeg blir 67, så kan jeg kanskje skrike meg til å sitte her til jeg blir 70. Jeg kan jo ikke være hjemme, jeg er ingen Florence Nightingale eller Mor Theresa. Mora mi gikk i blomsterbutikken sin til fem dager før hun døde. Jeg må også ha en jobb å gå til.

Hele Norges coronakart