Da lo de godt

Hun måtte kjempe seg forbi et koppel pressefotografer, Beate Hansen fra Kløfta Bokhandel. Vel framme ved talerstolen, hvor årets vinner av Bokhandlerprisen, Erlend Loe, sto og ventet, sa hun de forløsende ord: - Jeg vil bare få takke for en veldig god bok. Punktum. Da lo den eldre delen av forsamlingen godt under lysekronene. De er nok vant til lengre taler og større ord enn som så. Loes forlagssjef, Anders Heger, halte det hele trygt i land ved å slutte seg til den unge pikens ord.

  • Bokhandlerprisen innebærer ikke noe pengebeløp, bare en tung bronsestatuett («Takk for boken» av billedhogger Nils Aas) - og massevis av ære. Med stor Æ.
  • Hva skiller Bokhandlerprisen fra andre litterære priser? Erlend Loe svarer: {ndash}Dette er en ordentlig pris, fra en kvalifisert grasrot. Det er veldig greit at ikke alle priser deles ut av akademikere. Anders Heger i Cappelen understreker om Bokhandlerprisen: - Det er en demokratisk pris, fra en kvalifisert og spesiell gruppe i det litterære landskapet, som kjenner litteraturen inngående og som representerer det nest ytterste ledd i kjeden: forfatter{ndash}leser. Forfatterforeningens Karsten Alnæs, som selv fikk prisen i 1992, er inspirert av at den i år ble delt ut av en statsminister - og prest, og utbryter: {ndash}Det er nesten som å komme inn i himmelriket.
  • Så stort er det altså. Jeg kan ikke unngå å minne om Tom Egil Hvervens ord fra sist lørdags litterære debatt på Blå: «Erlend Loe er en god forfatter. «L» er en dårlig bok.» Så feil kan man altså ta. I hvert fall når man spør hundrevis av ansatte i landets bokhandler.

Utdelt av selveste statsminister Kjell Magne Bondevik, på Continental med sprudlende champagneglass, et bugnende taffel, med tilhørende taffelmusikk. I sin tale framhevet Bondevik regjeringens viktige kulturpolitiske målsetting: «...å kunne gi alle en mulighet til å lese og berike seg av den kunnskap, innsikt og leseglede som bøkene representerer.»

Bransjeavtalen for bokomsetning ivaretar viktige kulturpolitiske hensyn ifølge statsministeren, som også måtte innrømme at bransjeavtalen hadde fått ny mening etter at han selv fikk en bokhandlersønn.