Da Midtøsten-togene gikk, ble Obama stående igjen på perrongen

Økt israelsk boligbygging på okkuperte områder og russisk seier i Syria vil stå som symboler på en feilslått USA-politikk i verdens mest urolige hjørne.

Meninger

Aldri har en amerikansk president sagt så mye positivt om islam som Barack Obama gjorde under sin berømte tale i Kairo 4. juni 2009. Han strakte ut ei hand til den muslimske verden. Håpet om en litt fredeligere verden steg.

I EN KOMMENTAR den gangen skrev jeg at den største utfordringen var å gjøre ord til handling, men at Obama i det minste måtte få en sjanse. Hvordan det gikk, vet vi dessverre så altfor godt. Han mislyktes, både i Irak, i Syria og i forholdet mellom israelere og palestinere.

La oss ta det siste først. Under Kairo-talen krevde den amerikanske presidenten at Israel måtte stanse byggingen av boliger på den okkuperte Vestbredden. Men samtidig gjorde han det klart at båndene mellom USA og Israel var «ubrytelige». Dette ble stort sett akseptert i store deler av araberverdenen, men fulgte Obama opp med politisk handling i dette spørsmålet? Akkurat det tok åtte år! Etter å ha lagt ned veto mot alle foreslåtte resolusjoner i Sikkerhetsrådet om den ulovlige boligbyggingen i de okkuperte områdene Øst-Jerusalem og Vestbredden, brukte USA ikke vetoretten da Sikkerhetsrådets resolusjon 2334 om samme tema ble vedtatt lille julaften. Det var bra at USA stemte slik, men uten særlig betydning. For nå flytter den storkjeftede israelvennen Donald Trump inn i Det hvite hus.

Artikkelen fortsetter under annonsen

OBAMA kan mistenkes for å ha unnlatt å legge ned veto i Sikkerhetsrådet nettopp fordi Trump vant presidentvalget, det er ikke sikkert han hadde gjort det samme om hans partifelle Hillary Clinton hadde blitt president. Likevel er det grunn til å tro at Obama, med mellomnavnet Hussein, mente det han sa i Kairo. Men å mene er altså ikke nok.

Nå hadde den amerikanske presidenten fått trøbbel med den tradisjonelt proisraelske Kongressen om han hadde utfordret statsminister Benjamin Netanyahu allerede i 2009. Kontrafaktisk er det umulig å si hvordan det hadde gått med de israelsk-palestinske forhandlingene om det hadde skjedd, men uansett: Det er ikke mulig å ha en verre situasjon enn den vi ser i dag, der tostatsløsningen synes å være stein dau. Netanyahu har fått ture fram med sin boligbygging, og det ser vi resultatet av. Så kan Obama i sine memoarer fundere på om han skulle gjort noe annerledes.

DEN ARABISKE VÅREN var ikke påtenkt i juni 2009, den tunisiske grønnsakselgeren Mohamed Bouazizi tente ikke fyr på seg sjøl før i desember 2010. Da Midtøsten ble satt i brann av demokratiforkjempere, andre politiske dissidenter og – dessverre – opportunister og oppviglere, hadde Barack Obama en vanskelig jobb. USA måtte velge en balansegang, og i ettertid er det lett å si at Obama kunne gjort mye annerledes. Men hvordan? Det kan ekspertene strides om. Men går man i tillegg også tilbake til den USA-ledede Irak-invasjonen i 2003 vil mange mene at verken Saddam Husseins, Hosni Mubaraks eller Muammar Kadhafis fall førte til noe særlig bedring i forholdene for irakere, egyptere eller libyere. Uansett oppførte ikke USA seg som noe internasjonalt lokomotiv, verken under den arabiske våren eller under den etterfølgende deprimerende høsten og vinteren.

KANSKJE VAR DET disse dårlige erfaringene som gjorde at Obama aldri egentlig var interessert i at Syrias diktator Bashar Assad skulle miste makta. USA støttet de syriske opprørerne i ord, men ikke så mye i handling. Våpen- og pengestøtten gjorde at borgerkrigen gikk sin gang, men uten noen avgjørende seire for noen av partene. Obama lot Assad bruke kjemiske våpen, og han lot russerne bombe fritt. Sakte, men sikkert fikk Moskva både det politiske og militære overtaket i Syria. Før jul i år falt Aleppo. Toget hadde gått for USAs president.

Under forhandlingene om Irans atomprogram satt Obama på dette togets første klasse. Om denne avtalen virkelig hindret Iran i å utvikle atomvåpen, vil bare historien vise. Men det kom liksom bare noe halvhjertet ut av USAs politikk. En del sanksjoner mot Iran ble opphevet, men ikke alle. Haukene i Teheran fikk påskuddet de trengte for å hindre en for stor tilnærming til Vesten. Mens Obama famlet, måtte han også godta at iranerne fikk større og større innflytelse både i Irak og i Syria. En sjiamuslimsk «halvmåne» fra Middelhavet til de vestlige grensene av Afghanistan, ser ut til å bli en realitet. Obama har selvfølgelig ikke hovedskylda for dette, og ingen kan med sikkerhet si hva en tilspissing av maktbalansen mellom sjiaer og sunnier vil føre til. Men det er neppe sunt at Saudi-Arabia og Iran skal knive om hegemoniet i Midtøsten.

DONALD TRUMP skal føre amerikansk politikk i dette urolige hjørnet av verden, Obama skal kjempe for sitt ettermæle. Går det ille med Trump, får Obama en lettere jobb. Det er en fattig trøst.