VISER SEG FRAM: På sine egne nettsteder omtaler Den Nordiske Motstandsbevegelsen tilstedeværelsen på Almedalsuken som en suksess. Bildet er tatt av artikkelforfatter på en demonstrasjon i Göteborg i fjor.
VISER SEG FRAM: På sine egne nettsteder omtaler Den Nordiske Motstandsbevegelsen tilstedeværelsen på Almedalsuken som en suksess. Bildet er tatt av artikkelforfatter på en demonstrasjon i Göteborg i fjor.Vis mer

Analyse:

Da nazistene fikk sette dagsorden

Almedalsuken på Gotland skulle være en oppvisning i demokrati. I stedet fikk Den Nordiske Motstandsbevegelsen drive meningssensur ved hjelp av vold og trusler.

Meninger

I mange år har Almedalen i idylliske Visby på Gotland vært stedet der svenske partier og interesseorganisasjoner møtes hver sommer for å diskutere politikk. I utgangspunktet skulle ikke dette året være annerledes. Men i stedet for taler og debatter vil årets Almedalsuke bli husket for nærværet til den nynazistiske Nordiske Motstandsbevegelsen.

Den Nordiske Motstandsbevegelsen springer ut av den hardere delen av det svenske «hvit makt»-miljøet og har eksistert i rundt tjue år, men har for alvor fått oppmerksomhet de seinere åra gjennom en rekke marsjer og demonstrasjoner. Organisasjonen står for en kompromissløs linje og ser seg som en revolusjonær spydspiss i kampen for å styrte dagens system og erstatte det med en «nasjonalsosialistisk», nordisk førerstat.

Verdensbildet er gjennomkonspiratorisk og mer eller mindre identisk med det som fantes i Nazi-Tyskland: Hovedfienden er jøder, som man mener trekker i trådene og forsøker å innføre en verdensregjering, «folkeforræderne» i politikk og media som går deres ærend og «kulturmarxistene» i skoler og utdanningsinstitusjoner. I den grad ideologien kan sies å ha blitt modernisert siden 1933, er det ved at Motstandsbevegelsen betrakter masseinnvandring fra andre deler av verden som et av våpnene for å ødelegge det tradisjonelle, hvite Europa og gjøre det lettere å assimilere inn i en slik verdensstat. Det som særlig har vakt oppsikt de siste par åra er imidlertid det sterke fokuset på «homolobbyen».

Ifølge Motstandsbevegelsen er dagens LGBT-bevegelse en del av planen om å ødelegge Europa innenfra ved å rive ned tradisjonelle kjønnsroller og verdier og få ungdom til å velge en homofil livsstil i stedet for å stifte familie. Dette har gjort at «knus homolobbyen» flere ganger har vært parole når organisasjonen har demonstrert.

Alt dette kunne ha framstått som bisart og latterlig om det ikke var for at organisasjonen flere ganger har tydd til vold og terroraksjoner, inkludert drapet på en 28 år gammel mann i Helsinki høsten 2016 som førte til at Motstandsbevegelsen ble forbudt i Finland.

Rundt 150 aktivister fra DNM inntok Almedalsuken, flere av dem tidligere dømt for vold og for drapet på en funksjonshemmet mann. På få dager klarte de både å lage bråk under arrangementer, marsjere rundt i byen mens de ropte nazislagord, ødelegge scenen til avisa Expressen og begå voldshandlinger mot flere personer, de fleste kvinner. En kvinne ble slått ned etter å ha viftet med et regnbueflagg, en annen ble dyttet i bakken da hun forsøkte å hindre nazistene i å henge opp et banner ved siden av teltet til Vennskapsforbundet Sverige-Israel. En tredje fikk et slag i armen da hun forsøkte å gripe inn.

Sammenliknet med dette ble det nærmest bare et surrealistisk, lite intermesso at den amerikanske høyreekstremisten Richard Spencer også var på vei til Almedalsuken på invitasjon fra en annen gruppe, Nordisk Alternativhöger, men ble nektet innreise til EU.

På sine egne nettsteder omtaler nazistene det hele som en suksess: Man har blitt sett, fått like mye oppmerksomhet i media som de store partiene og fått understreket at man er i opposisjon til hele den etablerte politikerklassen. «Vi var der for å diskutere politikk, ikke for å supe rosévin», heter det. Resten av Sverige er mer opptatt av å diskutere hvordan dette kunne skje.

Et videoopptak har blitt noe av et symbol: En nazist river et regnbueflagg ut av hendene til en kvinne, mens politiet tilsynelatende står og ser på.

I en lederartikkel forrige fredag skrev Daniel Poohl, redaktør for nettstedet EXPO, at politiet har vært mer opptatt av å holde orden enn av å hindre nazistene i å overta byen og gjøre den utrygg for andre deltakere, spesielt de som ikke har livvakter eller politibeskyttelse slik rikspolitikerne har. Også i forkant hadde det vært debatt om hvorvidt Motstandsbevegelsen som tidligere har kommet uanmeldt, skulle få lov til å delta på lik linje med andre partier og organisasjoner.

Før de fikk tillatelse til å holde en serie torgmøter i sentrum av Visby, hadde de truet med å slippe løs «tusen fulle skinheads» om de ikke fikk delta. Selv har politiet forklart at når de ikke bare kunne arrestere og kjøre bort samtlige av nazistene slik de hadde kunnet gjort med for eksempel fotballpøbler, skyldes det at forsamlings- og ytringsfriheten er beskyttet av grunnloven og at ytringsfriheten inkluderer retten til å avbryte andres møter dersom de foregår på et offentlig sted.

Andre mener politiet i så fall burde ha sørget for å ha store nok mannskaper til stede på Gotland til at de kunne fotfulgt nazistene, slått hardt ned på hvert minste lovbrudd og sørget for at andre deltakere følte seg trygge. Samt være i stand til å ta en konfrontasjon dersom det ble nødvendig.

Det som er sikkert, er at Den Nordiske Motstandsbevegelsens nærvær utgjorde en konstant, om enn diffus, trussel som ikke ble rammet av dagens lovverk, men som ble oppfattet som så reell av mange at den satte sitt preg på hele Almedalsuken. Ungdomsorganisasjonen til Riksförbundet för homosexuellas, bisexuellas, transpersoners och queeras rettigheter (RFSL) valgte for eksempel å trekke seg fra hele Almedalsuken etter at nazistene hadde kunngjort at de ville plassere en stand utenfor organisasjonens telt i Visby.

Andre deltakere måtte reise hjem fordi politiet ikke kunne garantere sikkerheten deres. På denne måten lyktes faktisk nazistene i å kneble ytringsfriheten til flere samfunnsaktører.

Almedalsuken skulle være en oppvisning i demokrati. I stedet ble den en problematisering av et av demokratiets viktigste dilemmaer, nemlig hvordan man skal sikre demokratiske rettigheter for dem som vil bruke den til å frata andre de samme rettighetene.