IKKE INKLUDERT:  «Søndagen etter angrepet ble de som først fikk mistanken rettet mot seg ikke inkludert i det som skulle manifestere samling i sorgen. Muslimer og humanister var ikke invitert, og mange av dem ville neppe følt det naturlig å delta i den flotte gudstjenesten i Domkirken dersom de hadde blitt invitert», skriver kronikkforfatteren. Statsminister Jens Stoltenberg talte under messen for sorg og håp i Oslo Domkirke søndagen etter terrorangrepet. Foto: Aleksander Andersen/Scanpix
IKKE INKLUDERT: «Søndagen etter angrepet ble de som først fikk mistanken rettet mot seg ikke inkludert i det som skulle manifestere samling i sorgen. Muslimer og humanister var ikke invitert, og mange av dem ville neppe følt det naturlig å delta i den flotte gudstjenesten i Domkirken dersom de hadde blitt invitert», skriver kronikkforfatteren. Statsminister Jens Stoltenberg talte under messen for sorg og håp i Oslo Domkirke søndagen etter terrorangrepet. Foto: Aleksander Andersen/ScanpixVis mer

Da Norge ble hvitt og kristent

Regjeringen klarte ikke å bryte tradisjonen med å samles i et utvalgt trossamfunn da sorg og håp skulle manifesteres.

Det er tid for å stille spørsmålet om noe kunne vært gjort enda bedre i dagene etter terroranslaget mot regjeringskvartalet og ungdommene på Utøya.

Etter bomba og massakren 22. juli forsvant fargene i det politiske landskapet. Skillelinjer ble opphevet. Samling i sorgen og fortvilelsen på tvers av politiske skillelinjer ble en naturlig konsekvens av terroren. Valgkampen fikk en timeout. I det livssynsmessige landskapet ble Norge imidlertid hvitt igjen - og kristent.

Terroristens hat og angrep var rettet spesifikt mot Norges mangfold. Han rammet ungdom som hadde mangfold som en verdi, fordi han ville hindre at denne verdien skulle prege det framtidige Norge.

Hans ønske var et hvitt og konservativt kristent land. Derfor var det trist å observere hvordan det offisielle Norge møtte angrepet på pluralismen med en monokulturell opptreden de første dagene etter anfallet. Først når folket inntok torg og plasser kom fargerike ansikter til syne. Det terroristen ville skyte og bombe vekk ble endelig en virkelighet: Samling på tvers av mangfoldet under vaiende roser og lysende fakler.

Våre politikere har fått velfortjent ros for verdig og klok opptreden etter katastrofen. Ikke minst statsministeren fortjener alle godord etter en forbilledlig opptreden både som medmenneske og leder. Likevel bør det påpekes at også våre politikere nok en gang fulgte opptråkkede stier når det gjaldt nasjonal markering av en katastrofe.

Det synes som om det har vært tatt lite lærdom av hva som skjedde etter tsunamikatastrofen i 2004. Den tragedien rammet også mangfoldet vårt. Som i dag, ble døde talt opp i mange livssynssamfunn den gang. Likevel, det offisielle Norge søkte inn i en kirke for å markere sorg og håp. Resultatet ble at Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) i etterkant selv måtte lage en høytidelig, vakker og verdig minnemarkeringen i Oslo rådhus der alle livssynsminoriteter ble inkludert på en likeverdig måte.

Søndagen etter angrepet ble de som først fikk mistanken rettet mot seg, ikke inkludert i det som skulle manifestere samling i sorgen. Muslimer og humanister var ikke invitert og mange av dem ville neppe følt det naturlig å delta i den flotte gudstjenesten i Domkirken dersom de hadde blitt invitert.

Mange av dem hadde derimot tilbud om åpne kontorer og hus for samtale, medmenneskelighet og nærvær i dagene etter terroren. Det ble gjort lite kjent. Da er det underlig i disse dager å lese artikler om hvor usynlige noen av oss var, samtidig som det lett triumferende blir fastslått hvor viktig kirken har vært i dagene etter terroren. Særlig når vi fikk vite at det ved Sundvollen ikke var behov for Human-Etisk Forbunds krisegruppe lørdag 23. juli. Der var et titall prester og en imam i gang med sitt hjelpearbeid.

Heller ikke denne regjeringen, som er befolket av dem som best visste at ofre og pårørende i denne tragedien representerte mange livssyn, klarte å bryte tradisjonen med å samles i et utvalgt trossamfunn da sorg og håp skulle manifesteres.

Det til tross for at situasjonen burde mane til en første samling der alle livssynssamfunnenes representanter og ledere burde kunne stå sammen skulder ved skulder. Det skal nevnes at det etter hvert ble en samling i en moské der både biskop og statsministeren var til stede. Uansett er det på tide å tenke konstruktivt rundt nye planer og rutiner for neste gang en tragedie måtte ramme fellesskapet.

I hovedstaden er det mange lokaliteter egnet til store samlinger som livssynssamfunn kunne møtes i på like vilkår. Samarbeidspartner for arrangementer preget av viktige og sorgtunge begivenheter har myndighetene allerede, i nevnte STL.

Der er selvfølgelig også Den norske kirke solid representert. I et slikt regnbuearrangement må gjerne regjering og konge få en sentral plassering selv om oppmerksomhet skal være rettet mot pårørende og ofre.

Et slikt arrangement bør være det første, og burde komme raskt etter en ulykke eller krise. Det er sjelden hyggelig å bli bedt i «etterpålag». Det som blir avholdt først, vil ofte bli oppfattet som den viktigste begivenheten. Så må tros- og livssynssamfunnene i etterkant eller parallelt lage minnestunder og oppbyggelige gudstjenester de ønsker, med gjester de selv ønsker å invitere.

Jeg vet at det finnes gode krefter i Den norske kirke som er villige til å gi fra seg sine «privilegier» i denne sammenhengen. Der er det mange som tar mangfoldet på alvor og er vel vitende om hvor sårende det er for noen ikke å føle seg inkludert.

Det er også å håpe at NRK kan bli mer edruelig og bevisst når det gjelder bildebruk som skal ledsage vakre, sorgtunge sanger i samlinger der mangfoldet deltar. Dveling ved symboler som representerer et utvalgt livssyn er ikke det som understreker samhold og inkludering i vanskelige tider.

Når mangfold representert i hjelpearbeid og minnemarkeringer blir virkelighet og en nærmest instinktiv metode, har vi styrket det som terroristen hatet mest av alt: Et mer velfungerende, mangfoldig samfunn. Den straffen synes jeg vi burde unne han.