Den pågående flyktningkatastrofen i Nord-Afrika og Midtøsten har, med god grunn, fått mye medieoppmerksomhet de siste ukene. Store flyktningstrømmer fra flere land i regionen finner veien til den nordafrikanske kysten, først og fremst Libya, og sendes over Middelhavet av kyniske menneskesmuglere. Humanitære organisasjoner som arbeider i området har lenge understreket det skrikende behovet for hjelp til å håndtere katastrofen og politisk vilje til å se på dens bakenforliggende årsaker. Etter at over 1700 flyktninger har druknet bare i løpet av årets første fire måneder gikk politikere i Norge og EU med på at det var på tide å ta ansvar.

For det er vårt ansvar. Da FNs sikkerhetsråd 17. mars 2011 vedtok resolusjon 1973, som åpnet for bruk av «alle midler» for å sikre sivilbefolkningen i Libya, var plutselig «fredsnasjonen» Norge involvert i en militær intervensjon, med liten eller ingen forutsetninger for å forstå konsekvensene av denne. Seks norske F16-fly slapp nesten 600 bomber over Libya, flere av disse i tettbygde strøk. NATO-operasjonen, som de norske angrepene var en del av, bidro sterkt til Gadhafi-regimets fall i løpet av høsten 2011. Gjennom flystøtte og økonomisk bistand til landets opprørsgrupper ble resolusjonen brukt til å rettferdiggjøre et angrep på regimet, og NATO gikk i praksis inn i en borgerkrig på en av partenes side.