MILITÆR INTERVENSJON: Seks norske F16-fly slapp nesten 600 bomber over Libya i 2011, flere av disse i tettbygde strøk. Bombingen ble i Norge framstilt som en del av kampen for demokrati og menneskerettigheter i Midtøsten, mens skeptikere advarte mot at et angrep kunne dele landet, gi makt til radikale islamister og skape en humanitær katastrofe som var større enn den angrepet var ment å avverge. Hittil er det mye som gir skeptikerne rett, skriver kronikkforfatterne. Foto: Lars Magne Hovtun  Foto: Lars Magne Hovtun
MILITÆR INTERVENSJON: Seks norske F16-fly slapp nesten 600 bomber over Libya i 2011, flere av disse i tettbygde strøk. Bombingen ble i Norge framstilt som en del av kampen for demokrati og menneskerettigheter i Midtøsten, mens skeptikere advarte mot at et angrep kunne dele landet, gi makt til radikale islamister og skape en humanitær katastrofe som var større enn den angrepet var ment å avverge. Hittil er det mye som gir skeptikerne rett, skriver kronikkforfatterne. Foto: Lars Magne Hovtun Foto: Lars Magne HovtunVis mer

Da Norge bombet Libya i 2011 bidro vi til å skape den situasjonen vi ser i landet i dag

Et av resultatene er mennesker på flukt, som bidrar til den enorme flyktningekatastrofen som nå utspiller seg i og rundt Middelhavet.

Meninger

Den pågående flyktningkatastrofen i Nord-Afrika og Midtøsten har, med god grunn, fått mye medieoppmerksomhet de siste ukene. Store flyktningstrømmer fra flere land i regionen finner veien til den nordafrikanske kysten, først og fremst Libya, og sendes over Middelhavet av kyniske menneskesmuglere. Humanitære organisasjoner som arbeider i området har lenge understreket det skrikende behovet for hjelp til å håndtere katastrofen og politisk vilje til å se på dens bakenforliggende årsaker. Etter at over 1700 flyktninger har druknet bare i løpet av årets første fire måneder gikk politikere i Norge og EU med på at det var på tide å ta ansvar.

For det er vårt ansvar. Da FNs sikkerhetsråd 17. mars 2011 vedtok resolusjon 1973, som åpnet for bruk av «alle midler» for å sikre sivilbefolkningen i Libya, var plutselig «fredsnasjonen» Norge involvert i en militær intervensjon, med liten eller ingen forutsetninger for å forstå konsekvensene av denne. Seks norske F16-fly slapp nesten 600 bomber over Libya, flere av disse i tettbygde strøk. NATO-operasjonen, som de norske angrepene var en del av, bidro sterkt til Gadhafi-regimets fall i løpet av høsten 2011. Gjennom flystøtte og økonomisk bistand til landets opprørsgrupper ble resolusjonen brukt til å rettferdiggjøre et angrep på regimet, og NATO gikk i praksis inn i en borgerkrig på en av partenes side.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Det å innføre demokrati fra 40 000 fots høyde er ikke enkelt» sa daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre til Dagsrevyen, og det hadde han rett i. Bombingen ble i Norge framstilt som en del av kampen for demokrati og menneskerettigheter i Midtøsten, mens skeptikere advarte mot at et angrep kunne dele landet, gi makt til radikale islamister og skape en humanitær katastrofe som var større enn den angrepet var ment å avverge. Hittil er det mye som gir skeptikerne rett. Da Gadhafi-regimet falt fantes det ikke noen enkelt politisk eller militær aktør som kunne fylle det vakuumet som oppsto, med det resultatet at staten kollapset. Borgerkrigen involverer anslagsvis 1700 klaner og militser, og har gitt Libya to regjeringer som sitter i hver sin by og begge mener de er landets legitime ledelse. Brutale menneskerettighetsbrudd, bombeattentater, og kamper mellom militser som kjemper for tilgang til makt og ressurser, blant annet landets store oljeforekomster, har blitt en del av hverdagen for en sivilbefolkning Norge hevdet å ville beskytte. IS og andre radikale grupperinger har fått fotfeste i landet, våpen og stridende har funnet veien over grensene til naboland som Mali og Algerie og bidrar sterkt til å destabilisere situasjonen i regionen. Våpen plyndret fra Gadhafi-regimets arsenaler har også havnet i hendene på Boko Haram i Nigeria, og styrket deres evne til å utføre aksjoner der.

Ifølge Røde Halvmåne er mer enn 500 000 mennesker internt fordrevet i Libya bare i løpet av det siste året. I tillegg kommer hundretusener av flyktninger fra andre land i Nord-Afrika og Midtøsten, som bruker Libya som utgangspunkt for den farefulle ferden mot Europa. Mangelen på en fungerende stat gjør at menneskesmuglere kan operere relativt fritt i landet, og mange av smuglerne er tilknyttet militsene, og bruker inntektene fra smuglervirksomheten til kjøp av våpen og utstyr til bruk i borgerkrigen. Det er disse flyktningene som nå diskuteres i Norge og EU.

EUs beslutning om å tredoble budsjettet til Triton-operasjonen i Middelhavet er dessverre langt fra tilstrekkelig. Mens Italias nå nedlagte Mare Nostrum-operasjon fokuserte på å søke etter og redde båtflyktninger, er Triton innrettet mot grensekontroll. Patruljering etter flyktninger skal skje innenfor 30 kilometer fra europeiske kyster, og ikke i områder med høyest risiko for flyktningene, som rett utenfor Libyas kyst. Menneskesmuglere er årsaken til at uskyldige mennesker dør på flukt, sier Stoltenberg. Mon det, men NATO har spilt en ikke ubetydelig rolle i å skape det behovet for flukt, som menneskesmuglerne nå utnytter på det groveste. Et av forslagene som ligger på bordet i EU nå er militæraksjoner mot menneskesmuglerne og deres båter. Krig skaper flyktningstrømmer, så vurderer vi i fullt alvor å gå til militære løsninger for å løse de problemene som kriger har skapt? Det er ganske vanvittig. Da blir det tydelig at operasjonen handler om å beskytte EUs grenser, og ikke om å redde folk i nød, ei heller adressere årsakene til at situasjonen har blitt så makaber som vi ser i dag.

Det handler ikke om å gjøre en innsats fordi vi vil være snille. Det handler om å gjøre en innsats for å rydde opp i en situasjon vi har bidratt til å skape. Det handler om å ta konsekvensene av avgjørelsen om å bombe Libya. Vi har en plikt til å bidra til tiltak, både her hjemme, i Middelhavet, og i konfliktområdene som har skapt flyktninge-strømmene. Tiltakene må tilpasses flyktningenes behov, og ikke EUs rop om grensekontroll, og være innrettet mot både kortsiktige og langsiktige løsninger. Samtidig er det viktig å huske at dette er en situasjon skapt av militære aktører på begge sider av Middelhavet. Militære aktører bør således definitivt ikke være en del av løsningen.