Da Norge hjalp Portugal

I Portugal husker man fremdeles den hjelpen som Norge ga i ei vanskelig tid. Men hvor mange er det i Norge som husker den? spør tidligere finansminister Per Kleppe.

Den 31. januar 2002 ble det holdt et høytidelig møte i Lisboa for å markere avslutningen av virksomheten til EFTAs fond for industrialisering av Portugal. Portugals president, Sampaio, var til stede. Det var utgitt en egen bok som beskrev fondets historie. Jeg var invitert som æresgjest, fordi jeg i 1974 hadde tatt initiativet til fondet. Det ble ved avslutningen av virksomheten beskrevet som en stor suksess. I det bidraget som Portugals tidligere president Mario Soares har skrevet i boken, er det fremfor alt Norges innsats i 1970-årene som han fremhever.

Den 28. mars 1983 hadde Dagbladet en artikkel om Norges innsats for Portugal i 1970-årene, skrevet av Ragnar Kvam jr. Den hadde tittelen «Bom for den portugisiske Kleppe-pakka» og fremstiller programmet som en fiasko. Begrunnelsen var at Norge, i motsetning til Sverige, ikke hadde økt sin eksport til Portugal! Dagblad-journalisten forsto ikke at vår innsats hadde tatt sikte på å bidra til å styrke demokratiet i et fattig land som hadde lidd under mer enn 40 års fascistisk diktatur. Oppgaven hadde ikke vært å fremme norske næringsinteresser. At vi fikk stor goodwill i Portugal, er en annen sak.

Min interesse for Portugal går tilbake til 1963. 1. mars det året begynte jeg som leder for den økonomiske avdelingen i EFTA-sekretariatet i Genhve. Samme vår besøkte jeg Portugal for første gang, i forbindelse med EFTAs ministermøte i Lisboa. På det møtet ble det bestemt at EFTA skulle gjøre en spesiell innsats for sitt fattigste medlem, Portugal. Jeg fikk i oppdrag å lede dette arbeidet. I den følgende tiden reiste jeg mye i dette landet, besøkte bedrifter og snakket med folk. Medlemskapet i EFTA bidro til at Portugal fikk en sterk økonomisk vekst i 1960-årene, men Salazars diktatur fortsatte. De demokratiske kreftene måtte arbeide under jorden og i utlandet. Etter at jeg kom tilbake til Norge i 1967, hadde jeg kontakter med Mario Soares og andre portugisere i eksil.

Etter «nellikrevolusjonen» i april 1974 strømmet representanter fra de fleste demokratiske land til Lisboa for å vise sin solidaritet. Den norske regjering ville også bidra til en konsolidering av det nye demokratiet. Siden jeg var den i regjeringen som visste mest om Portugal, ble jeg bedt om å dra ned til Lisboa for å finne ut hva vi kunne bidra med. Som finansminister var jeg vel regjeringens mest opptatte medlem, men slik situasjonen var, syntes jeg at jeg måtte gjøre en innsats. 8. og 9. juli 1974 vandret jeg rundt i et sommervarmt Lisboa og tok kontakt med gamle venner og bekjente. Den nye utenriksministeren, Mario Soares, orienterte meg om den politiske situasjonen, som var temmelig kaotisk. Finansministeren, en gammel venn fra EFTA-tiden, gav en oversikt over den økonomiske situasjonen. Med ham og hans medarbeidere diskuterte jeg områder der Portugal trengte hjelp og der Norge hadde forutsetninger for å hjelpe. Den mest dramatiske samtalen hadde jeg med statsministeren, en gammel liberal politiker. Han beskrev, i bitre ordelag, hvordan kommunistene benyttet de unge revolusjonsoffiserenes venstresympatier til å undergrave regjeringen. Han gikk av samme ettermiddag.

Hjemme fikk jeg tilslutning til et hjelpeprogram for Portugal, trass i motstand fra NORAD. De mente at selv om Portugal var fattig, var ikke landet blant de fattigste i verden! Etter hvert ble programmet konkretisert. Jeg kom til at vår bistand om mulig burde suppleres med en kollektiv innsats fra alle EFTA-landene. Jeg ba om å få erstatte handelsministeren på EFTAs ministermøte i Helsinki i slutten av oktober 1974. På møtet la jeg fram et forslag om et EFTA-fond for industrialisering av Portugal. Under mine reiser i landet i 1960-årene hadde jeg dannet meg et bilde av de potensielle vekstmulighetene på flere områder og behovet for finansiering. EFTA-ministrene uttrykte sympati for tanken og ba sekretariatet arbeide videre med saken. På det første møtet i den nye samarbeidskommisjonen mellom Norge og Portugal, i februar 1975, ble vi enige med portugiserne om den formen vi mente EFTA-fondet burde få. Det tok litt tid å overbevise sveitserne, men i 1976 gjorde EFTA det formelle vedtaket, slik at fondet kunne begynne å virke fra 1. februar 1977. Etter 25 år var det altså slutt, 31. januar i år.

I tillegg til denne kollektive innsatsen, der alle EFTA-land deltok, hadde vi et bilateralt samarbeid med Portugal, med en samarbeidskommisjon på ministerplan. NORAD hjalp til med å administrere prosjektene. I dette arbeidet hadde jeg opprinnelig tenkt meg at private norske investeringer skulle spille en viktig rolle. Portugal hadde jo i høy grad behov for utenlandske investeringer. Det ble det lite av. I 1975 tok et prokommunistisk regime over, som gjennomførte nasjonaliseringer og andre inngrep i næringslivet. Det ble en masseflukt av næringsdrivende og embetsmenn fra landet. Etter råd fra mine portugisiske venner fortsatte vi hjelpen, som ett av få land. I slutten av 1975 satte hæren kommunistene ut av spillet og landet fikk igjen et demokratisk styre. Men landets økonomi hadde lidd alvorlig skade, markedets tillit var borte. I vårt bistandsarbeid ble vi nødt til å satse på prosjekter innenfor den offentlige sektor eller på områder der staten var aktør.

Utviklingen av de portugisiske fiskeriene ble et sentralt samarbeidsområde. Portugal var en gammel fiskerinasjon, men var nå blitt fullstendig akterutseilt. Vår stedfortredende fiskeridirektør, Hallstein Rasmussen, engasjerte seg personlig i våre fiskeriprosjekter. For å fremme utforskningen av fiskemulighetene gav vi bl.a. Portugal et moderne fiskeforskningsfartøy. Som ledd i arbeidet for å forbedre skogforvaltningen, dro den norske skogdirektøren selv ned til Portugal og gikk bokstavelig opp skogene. Vi hjalp til med å få bygd et teknologisk institutt i Lisboa, gav råd om økonomisk planlegging og om skipsfart.

Den største innsatsen gjorde vi likevel i helsesektoren. Portugal manglet egen utdanning av tannleger. Vi støttet derfor oppbyggingen av to tannlegehøyskoler, med faglig bistand fra odontologene i Bergen. I 2000 besøkte jeg tannlegehøyskolen i Lisboa, etter anbefaling av president Sampaio, hvis far hadde vært med på dette arbeidet i 1970-årene. Der var fremdeles noen tannlegestoler fra Bergen! Et annet stort prosjekt var bygging av helsesentra og et sykehus med sykepleierskole i Vila Real. Det lå i Portugals fattigste område, opp i nordøst. Det var vi som hadde fått til denne lokaliseringen av vår innsats, portugiserne gikk opprinnelig inn for å få bygd ut den medisinske kapasiteten ved universitetet i Coimbra. Flere dyktige og entusiastiske norske leger deltok i det prosjektet. Fra den tiden finnes det en Avenida Noruega i Vila Real.

Jeg ledet dette arbeidet fra norsk side så lenge jeg var med i regjeringen, til høsten 1981. Året etter besluttet regjeringen Willoch å avslutte bistanden. I Portugal husker man fremdeles den hjelpen som Norge gav i en vanskelig tid. Men hvor mange er det i Norge som husker den?