Folkehelt: Fridtjof Nansen feires i Armenia for sin innsats. Foto: NTB scanpix
Folkehelt: Fridtjof Nansen feires i Armenia for sin innsats. Foto: NTB scanpixVis mer

KOMMENTAR KLASSISK:

Da Norge nektet å feire Fridtjof Nansen

Mener norske styresmakter at kultur helst skal være ufarlig?

Kommentar

Mange tror «Peer Gynt» er en hyllest til norske verdier, og at Griegs «Morgenstemning» - laget til samme drama - er en beskrivelse av vakker norsk natur. Realiteten er motsatt: Ibsens drama tar et oppgjør med norsk egoisme og kynisme, mens nevnte musikk av Grieg viser til en soloppgang i Afrika.

Når norsk klassisk musikk skal presenteres i utlandet, er det ofte overfladiske glansbilder som vises fram. Symfoniorkestrene våre er gode, men det er standardrepertoaret som gjelder. Til nød blir en samtidskomponist presset inn i programmet noen minutter, men ikke for mye.

Begrunnelsen er at ingen gidder komme på konsert med komposisjoner av Lasse Thoresen eller Synne Skouen. Ikke i utlandet ihvertfall. Det står litt bedre til med solistene, Norge har mange gode artister som hevder seg godt. Men hvem er det som bestemmer at norsk kultureksport skal være så forbasket vakker, endimensjonal og tuftet på såkalte demokratiske verdier? Vi skal for all del ikke fornærme noen.

Det som er enda verre, er norske myndigheters tilsynelatende redsel for å støte andre regimer. I 2011 var det 150-års jubileum for Fridtjof Nansens fødsel, selvsagt en stor begivenhet hjemme og ute. Jeg ble invitert til å dirigere en «Festkonsert for Nansen» med det Armenske Nasjonalorkesteret i den berømte Khachaturian-salen i Jerevan. Verk av Grieg, Rachmaninov og Tsjaikovskij ble framført.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Fridtjof Nansen er definitivt en folkehelt i Armenia. I perioden 1915-22 opplevde dette området overgrep, drap og en stor flyktningekrise. Nansen var Folkeforbundets første «Høykommissær for flyktninger» og fikk stormaktene på banen med penger og mat, utstedte Nansen-pass og reddet mange mennesker fra døden. Nobels Fredspris for 1922 ble tildelt Nansen. I Armenia er det i dag mange skoler og gater som bærer Fridtjof Nansens navn.

I 2015 fant det sted en 100 års-markering for disse hendelsene i Armenia. Statsledere fra mange land var til stede med Angela Merkel og Francois Hollande i spissen. Det var egentlig ganske oppsiktsvekkende at Norge ikke sendte noen fra sin regjering eller statsapparat, kun den norske ambassadøren i Moskva var til stede. Landet som fostret Fridtjof Nansen glimret med sitt politiske fravær. Hva er årsaken til dette?

Tyrkia og Aserbadjan er to naboland som er i dyp konflikt med Armenia. Norge har ambassade i Ankara og Baku, men ikke i Jerevan. Når Norge ikke våger å stå opp for de verdier som Fridtjof Nansen representerte, kalles det av noen for realpolitikk. Landet vårt har oljebusiness – særlig i Aserbadjan - som ikke må trues. Tyrkia er en NATO-alliert som vi også handler med. Var det derfor Norge uteble fra 100-års markeringen? Ingen i Armenia forstår dette, men blomsternedleggelsen ved Nansen-monumentet ble utført likevel.

I ettertid spurte jeg representanter for det offisielle Norge hvorfor de ikke kunne sende statsminister, utenriksminister eller kulturminister til dette arrangementet. Særlig siden en nordmann var sentral i hendelsene som avgjørende redningsmann og internasjonalt forbilde. Jeg fikk aldri svar. Noen politikere hevdet i media at overgrepene mot armenerne ikke var et folkemord fordi begrepet folkemord ikke eksisterte i perioden 1915-1922. Enda mer realpolitikk.

Henning Sommerro har skrevet en Nansen-kantate «Isberget» for kor, solist og orkester. Dette er et glimrende verk som påkaller smerte, refleksjon og håp. Sommerros musikk blir også en påminnelse om at kulturaktørene våre fortsatt er ærlige og uavhengige. Kultur er ikke pynt og fjas, men fortellinger om selve livet. De som driver med realpolitikk bør merke seg dette.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook