IKKE VELKOMMEN? Dalai Lama under et besøk på Nobels Fredssenter der tidligere fredsprisvinner Liu Xiaobo henger utstillt. Kina ser helst at ingen av de to besøker NOrge.. 
Foto: Heiko Junge / NTB scanpix
IKKE VELKOMMEN? Dalai Lama under et besøk på Nobels Fredssenter der tidligere fredsprisvinner Liu Xiaobo henger utstillt. Kina ser helst at ingen av de to besøker NOrge.. Foto: Heiko Junge / NTB scanpixVis mer

Da Norge nesten tapte ansikt

I desperasjonen etter å gjenoppta dialogen med Kina har Norges anstendighet stått på spill.

Kommentar

Jens Stoltenberg ville være på parti med historien, da han satte foten ned for den hemmelige innrømmelsen overfor Kina som skulle tine isfronten etter fredspriskonflikten. Slik har han i siste liten forhindret at Norge mistet ansikt, både i forhold til kinesernes trusselpolitikk, i forhold til Norges internasjonale renommé og - ikke minst - i forhold til vår egen politiske anstendighet.

Dagens Næringsliv har i dag fortalt historien om de hemmelige forhandlingene mellom Norge og Kina. Lenge har det versert rykter om diverse bakkanaler som skulle utarbeide en uttalelse som ga uttrykk for ønsket om å gjenopprette det gode forholdet til Kina, etter at dissidenten og demokratiaktivisten Liu Xiaobo fikk Nobels fredspris i 2010. Kina ønsket en unnskyldning. Norge kunne aldri unnskylde noe på vegne av den uavhengige Nobelkomiteen. Fredsfølerne handlet derfor om å finne en formulering som ba om godt vær, og som ga uttrykk for en viss forståelse for Kinas holdning, men som ikke bar preg av en offisiell beklagelse. Dette er en balansekunst der ord må veies på gullvekt. Det er bare Gerhard Heiberg som har ment at slikt er enkelt ekspedert.

Det lille som nådde offentligheten fra de såkalte diplomatiske bakkanalene har handlet om kinesernes krav til Norge. Det ble hevdet på et tidspunkt at det verserte en liste på mellom ti og fjorten krav som Norge måtte oppfylle for at den politiske kontakten skulle gjenopptas. Et av kravene skal ha vært en garanti fra den norske regjeringen om at den aldri ville gratulere en framtidig kinesisk fredsprisvinner som ikke er spiselig for de kinesiske kommunistlederne.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ifølge avsløringen i Dagens Næringsliv har det ikke bare vært forhandlet om en offisiell tekst som kunne presenteres som en slags bilateral fredsløsning. Det har også foreligget forslag til en hemmelig tekst - et såkalt «non-paper» - som verken skulle underskrives eller offentliggjøres. De foreslåtte innrømmelsene til Kina bærer preg av fullstendig knefall for en diktatorisk stormakt, dersom DNs opplysninger er korrekte.

Norge skulle innrømme at det var galt å gi Liu Xiaobo fredsprisen. Norge skulle jobbe for at ingen ny kinesisk dissident får prisen. Norge skulle forhindre at Liu Xiaobo, når og hvis han slipper ut av fengselet, kommer hit for å motta prisen. Norsk støtte til den kinesiske ledelsens politikk overfor den uiguriske minoriteten.

Forhandlinger på slike premisser skal ha foregått i halvannet år på Statsministeren kontor, med daværende statsminister Jens Stoltenberg, utenriksminister Espen Barth Eide, tidligere utenriksminister Jonas Gahr Støre og diverse diplomater og UD-folk til stede. Til slutt satte altså Jens Stolltenberg foten ned, og det hemmelige ikke-papiret er forseglet i Riksarkivet for 30 år.

Tidligere i år mottok Ernas Solbergs regjering en nærmest unison fordømmelse i folkeopinionen da den iskaldt nektet å motta fredsprisvinner Dalai Lama under hans Norgesbesøk. Begrunnelsen var den opplagte - angsten for å fornærme regimet i Kina og dermed sementere det ikke-eksisterende forholdet. Representanter fra flere politiske partier demonstrerte sin uenighet med regjeringens linje, ved åpent å hylle Dalai Lama foran Stortinget.

En aktør var imidlertid påfallende borte fra det politiske oppgjøret: Arbeiderpartiets kommende leder Jonas Gahr Støre, den tidligere utenriksministeren som hadde lang erfaring i forholdet til Kina og var arkitekten bak den rødgrønne regjeringens Kina-politikk. Som Dagbladet skrev da var Støre «så taus at det er mulig å høre det hvis en fjær faller fra en av hans fredsduer». Nå aner vi bakgrunnen for tausheten; Arbeiderpartiets Kina-politikk har ikke vært preget av noen større prinsippiell holdning enn Høyres. Kynismen er likelig fordelt.

Det verste er likevel de mulige forhandlingene om framtidige fredsprisvinnere. Bare det å medvirke til en dialog om dette spørsmålet undergraver det klare norske standpunktet om at det ikke finnes noen forbindelse mellom regjering og Nobelkomité. Like latterlig er selve antydningen om at Liu Xiaobo skulle nektes å komme til Norge og motta prisen på et seinere tidspunkt. At slike krav ikke ble bastant avvist før man overhodet satte seg til et forhandlingsbord, er oppsiktsvekkende.

Hva står på spill? Hva risikerer oljerike Norge ved å stå opp mot et økonomisk muskuløst diktatur som helt åpenlyst presser svakere stater til lydighet? Hvorfor skal forbindelsen til et slikt regime for enhver pris «normaliseres»? I deperasjonen etter å gjenoppta en dialog for å redde Kinas ansikt i Liu Xiaobo-affæren, risikerte norske politikere et spektakulært tap av Norges eget ansikt.