NEI TIL EEC:  Demonstrasjoner i Oslo i tiden foran folkeavstemningen i 1972. Transparenter og plakater dreier seg mye om å si nei til EEC. Her en 1. mai-demonstrasjon ved Regjeringskvartalet. 
Foto: NTB / Scanpix
NEI TIL EEC: Demonstrasjoner i Oslo i tiden foran folkeavstemningen i 1972. Transparenter og plakater dreier seg mye om å si nei til EEC. Her en 1. mai-demonstrasjon ved Regjeringskvartalet. Foto: NTB / ScanpixVis mer

Da Norge sprakk opp

I dag er det 40 år siden det norske folk sa et rungende nei til medlemskap i EU. Rystelsen er ennå merkbar, skriver John O. Egeland.

FOR OSS PÅ NEI-SIDA var 15. september 1972 noe nær et mirakel. En dato i gullskrift, begynnelsen på et tidsskifte, inngangen til en epoke hvor folkemakt skulle triumfere over kapitalmakt. Ingen som var med den natta, glemmer øyeblikket da den store pila i NRK-studio vippet fra ja til nei. Og ble der. Vi - framfor alt oss avvikere som var vant til å leve helt i ytterkanten av elitepolitikken - var med ett slag forbundet med folket. Med seier. Vi hadde fulgt vår egen kampsang og flyttet EEC slik at det ble plass til sola.

NATTA VAR LANG og den ble fuktig. Også for denne rapportør som den gang var en særs underordnet funksjonær på pressekontoret til Folkebevegelsen mot EEC, som nei-sida kalte seg. Ut på morgenen ble det seiersfrokost for noen av oss på Grand Hotel. Beruset av politikk, og med en lett promille hengende i panna, husker jeg vi kastet brødkuler på en ledende JA-mann som druknet sine sorger i svart kaffe. Vi var jo den nye eliten som klarte alt.

DET GIKK IKKE helt slik. 40 år etterpå er ikke kapitalmakta synderlig svekket. Det er markedsideologien som har hegemoni når det gjelder politiske verdier. Tvers igjennom finans-, gjelds- og eurokrisene. Samholdet mellom by og land - pakten som sikret nei-seieren - er varig svekket. Bare Senterpartiet synes å ha behov for en dyp distriktspolitikk. Men det er ikke hele historien. Under folkeavstemningen i 1972 stemte 53.5 prosent nei til medlemskap. Under avstemningen i 1994 sank nei-flertallet marginalt til 52.2 prosent. Et gjennomsnitt av de siste EU-målingene - beregnet av valgforskeren Bernt Aardal - viser et nei-flertall på 83 prosent. Det er et gigantisk tall.

Artikkelen fortsetter under annonsen

EU-SAKENS POLITISKE fasit er derfor at nei-siden vant to kriger, men tapte freden. Visjonene fra 1972 om store, grønne og folkelige omveltninger ble det ingenting av. På den annen side har vi nasjonal kontroll med de livsviktige marine ressursene og fremdeles er jordbruk en bærebjelke i distriktene. Norge er kraftig integrert i EU gjennom EØS-avtalen, men står utenfor den kriserammede eurosonen. Det kan synes som om de mest robuste av nei-sidens argumenter er en passelig stor selvråderett og en passelig avstand til EUs byråkrati og demokratiske underskudd. Vi trives som EU-bastard.

DEN SOM VIL forstå de lange linjer i norsk politikk, må studere forholdet til EU. Avstemningen for 40 år siden startet prosesser som ennå er høyst aktive og som har forandret landskapet i betydelig grad. Arbeiderpartiets dominerende rolle i norsk politikk ble tatt ned til en varig, mindre dimensjon. Partiets organiserte nei-fløy (AIK) brøt ut av partiet og gikk inn i Sosialistisk Valgforbund (forløper til dagens SV), som i seg selv var en nyskapning i EU-kampens kjølvann. Venstre ble splittet og har siden ikke gjenvunnet sin gamle styrke. Framfor alt skapte det alminnelige oppbruddet åpning for en politisk nykommer: Anders Langes Parti, i dag kjent som Fremskrittspartiet.

DEN GLØDENDE EU-tilhengeren er i dag en politisk museumsfigur. Ja-bevegelsen er et lite bluss som knapt kaster noen skygge. Det betyr ikke at EU er uinteressant for Norge. Riktignok har den sittende regjeringen en innebygd selvmordsparagraf knyttet til en eventuell søknad om medlemskap, og sentrum og Frp har ingen ønsker om å ta opp saken. Bare Høyre hvisker litt i krokene om EU, men også blant høyrevelgerne er det nå nei-flertall.

EU BLIR VIKTIGERE av andre grunner enn de historiske og indrepolitiske. Det er bare et spørsmål om tid før den økonomiske krisen i EU slår inn over oss. Vårt økonomiske kretsløp er vevd sammen med EU. Det gjelder også spørsmål som gjelder sikkerhet og stabilitet i Europa. Mens hele EU-området tidligere ble ansett som demokratisk patent og som en fredsgaranti, er det nå betydelig uro i deler av unionen. Nasjonalisme, høyreekstremisme og revansjisme er i ferd med å bli en politisk kraft av betydning. Det vil føre til at norsk utenrikspolitikk får en sterkere dreining mot EU. Uansett spørsmålet om medlemskap, står en ting fast: Norge er og blir en del av Europa.