TV-anmeldelse: «Oslo»

Da norske vafler reddet Midtøsten

Norsk fredsmegling med bitter bismak.

Oslo-avtalen: Fredsforhandlingene mellom Israel og PLO tilrettelagt av Mona Juul og Terje Rød-Larsen hadde fortjent en bedre film, mener Dagbladets anmelder. Video: HBO Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

«Oslo»

Historisk drama

Regi: Bartlett Sher
Skuespillere: Ruth Wilson, Andrew Scott, Jeff Willbusch, Salim Dau, m.fl.
Premieredato: 29. mai

«Ikke så mye et veikart som en vaffeloppskrift til fred.»
Se alle anmeldelser

Med de siste ukenes krigshandlinger i Midtøsten etset på netthinnen, skal det godt gjøres å se HBOs «Oslo» uten en bitter og vemodig bismak.

TV-filmen, basert på et prisvinnende teaterstykke, er en dramatisering av forhandlingene som ledet frem til den historiske Oslo-avtalen i 1993, da det norske ekteparet Mona Juul og Terje Rød-Larsen var sentrale i å få de bitre fiendene Israel og PLO til i det minste å anerkjenne hverandres rett til å eksistere.

Der de fleste par nøyer seg med å pusse opp badet når de trenger et prosjekt sammen, prøvde Juul og Rød-Larsen å redde verden. All ære til dem for det. De hadde fortjent en bedre film.

Hemmelig forhandling

Juul og Rød-Larsens alternative tilnærming til diplomati handlet mye om å fjerne de stive ritualene rundt slike fredsforhandlinger ved å opprette en uoffisiell, hemmelig forhandlingskanal uavhengig av den åpne som ble ført av USA, og som allerede var i stampe.

De ville heller få partene til å møtes i en uformell setting og bryte brød, og forhåpentlig innse at fienden ikke er monstre, men mer like dem selv enn det man skulle tro. Det er disse møtene, i filmen forbeholdt Borregaard herregård ved Sarpsborg (i god Hollywood-tradisjon oppgradert med romerske søyler og staselige haller), som danner ramme for filmen.

At datidens optimisme og fremtidshåp gang på gang har blitt splintret til sandstøv i det kvarte århundret som fulgte, trenger ikke gjøre det irrelevant å fortelle denne historien i dag. Snarere tvert om. Kanskje kan nettopp en nøktern dramatisering om en til dels naiv tro på dialog og forbrødring minne oss på at det ikke er umulig å røske steile fronter ut av faststivnede roller i en evig, håpløs voldsspiral.

Dessverre er «Oslo» såpass livløs og overfladisk at den sliter med å komme under huden på seeren og dermed gi varig innsikt.

Sjablongaktig

Ensemblet skal ikke ha skylda for at «Oslo» aldri letter. Andrew Scott (Moriarty i «Sherlock» og den katolske presten i «Fleabag») bobler som vanlig av skjelmsk, keitete karisma. Ruth Wilson formidler varme i tillegg til viljestyrken og kløkten som gjorde henne så skremmende i «His Dark Materials». De stadig voksende delegasjonene av palestinere og israelere får også temperamentsfull sjarm av våkne skuespillere.

Problemet er at manus aldri tar seg bryet med å gjøre dem til helstøpte individer. I stedet får vi sjablongaktige scener der en israeler og en palestiner finner felles grunn når de innser at begge har en datter med samme navn. (Og hvis det låter kjent, så er nok det fordi det er nøyaktig samme snarvei som får de to tittelheltene til å slutte å slåss i «Batman vs. Superman», bare at der har de begge en mor som heter Martha (ikke hun fra «Atlantic Crossing», tror jeg. Skjønt, hvem vet lenger hva hun var i stand til.).)

Vafler og vampyrer

Ikke er filmskaperne (som også står bak teaterstykket) spesielt interessert i å dramatisere de pedagogiske metodene til superdiplomatene, heller. Det nærmeste vi kommer er en scene der en eskalerende krangel blir punktert da Juul og Borregaards husfrue haster inn fra kjøkkenet med nylagde, norske vafler, som alle synes er så gode at de er nødt til å bli venner igjen.

Regissør Bartlett Shers regivalg veksler mellom å være dørgende kjedelige og uforståelige – den israelske forhandlingslederen Uri Savin entrer scenen som om han er den kjekke douchebag-skurken i en vampyrserie fra 00-tallet, før han plutselig (formodentlig post-vaffel) har blitt tjommi med gjengen, han også.

Filmen klarer aldri å riste av seg følelsen av filmet teater. Filmmediet er i en særstilling når det kommer til å gjøre historier som dette medrivende, forståelige og ektefølte, men her mangler både en visuell og filmatisk kongstanke.

Man kan jo bare se for seg hva film-alkymisten Steven Spielberg – som er oppført som produsent, og som tidligere har turnert tematikken i «Munich» og gjort knusktørre, historiske forhandlinger levende i «Lincoln» – kunne fått til med sin særegne evne til å forvandle levende bilder til empati, innsikt og emosjonell sannhet.

Dårlig gruppedynamikk

Pedanter vil nok finne nok å pirke på av uetterrettelighet og dikterisk frihet her. Nordmennene har selvsagt alle svensk aksent, en hyppig bannende Jan Egeland himler mer med øynene enn en fjortenåring med husarrest, og utenriksminister Johan Jørgen Holst omtales som stormannsgal. Men det er ikke sånt som feller «Oslo». Fiksjonsfilm er uansett et dårlig medium hvis det er fakta du er ute etter.

Derimot kan det gi en annen type forståelse og by på andre sannheter enn en ren faktafremstilling kan. Dette er en type dialogdrevet manussjanger som Aaron Sorkin («The Social Network», «The Trial of the Chicago 7» og Peter Morgan («Frost/Nixon», «The Crown») tilsynelatende skriver mens de venter på bussen, og ingen skal anklage dem for å ha en ærbødig tilnærming til historien.

Å sørge for at rollefigurene aldri blir større enn historien som fortelles, er kanskje et bevisst valg for ikke å ta fokus vekk fra den betente virkeligheten. Filmen trår varsomt og forsøker aldri – sikkert til manges frustrasjon – å ta side.

Men når alles motivasjoner blir generelle representasjoner for gruppen de tilhører, og innblikket i deres indre liv så minimal og generisk, får man ikke bare «dårlig dynamikk i gruppa» (for å si det på teambuilding’sk) og lite fortolkningsrom mellom de overtydelige linjene.

Nei, man ender også med å gjøre det motsatte av det filmens hovedpersoner bebuder er nøkkelen til gjensidig forståelse og empati: Å lære hverandre å kjenne som hele mennesker.

Alle gode intensjoner til tross, «Oslo» klarer aldri bli den inspirerende fortellingen den så gjerne skulle vært, og som vi kanskje trenger.

Den er ikke så mye et veikart som en vaffeloppskrift til fred.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer