Da NRK ble kult

Norsk fjernsyn ble aldri det samme etter at Alex Rosén og «U» la Arne Scheie i bakken.

|||En sommerdag i 1991 romsterte det en skjeggete og brautende skrue med glitrende gevanter, stor mikrofon og kameramann i hælene, inn i «Sportsrevyen»s lokaler på Marienlyst. Noen minutter senere hadde Alex Rosén lagt en perpleks Arne Scheie i bakken. Norsk fjernsyn ville aldri bli det samme.

Vi har lett for å forbinde «U» med tøys, ironi og stuntreportere. Men det var i første rekke en rørende uforfalsket tone i de tidlige programmene høsten 1991: ««U» skal inneholde en lengre reportasje, gjerne en aktuell reportasje og et fem minutters tema om sex. Vi ønsker å dra ut og portrettere ungdomsmiljøer», uttalte redaktør Karin Julsrud. Det ble innslag om arbeidsledig ungdom og rasismeproblemet i Brumunddal, mens sexspalten «Koffert» (ingen ironi her) snakket åpent om noe så pikant som kvinnelig onani.

Men «U» framsto like fullt som noe radikalt nytt. Kombinasjonen av en nesten naiv, ubelærende og intim reportasjestil, kjapp klipperytme, håndholdt kamera og ikke minst den fullstendig fryktløse figuren Alex Rosén, imponerte kritikerne og stoppet lekkasjen av unge seere fra det gubbete NRK. Den statlige allmennkringkasteren hadde plutselig blitt kul.

Noen stor publikumssuksess var «U» aldri. Gjennomsnittlig så rundt 250.000 mennesker på programmet. Men det ble likevel raskt et fenomen langt utover målgruppen, fordi dets friskhet, kontroversielle stil og hiphetsfaktor appellerte til mange i Akersgata samt meningsbærere med unge sinn. Programmet har også vært springbrett for diverse karrierer innen media: Tonje Steinsland, Ørjan Karlsen (filmprodusent), Paal Terje Aasheim (reklamemann), Bård Tufte Johansen og Morten Tyldum (regissør) startet alle i «U».

Utover 90-tallet vokste programposten til å bli en så viktig del av NRKs identitet at da NRK2 ble lansert i 1996, ble hele kanalen skapt i «U»s bilde. Den skulle være «ung og tung». Redaksjonen ble doblet til 60 medarbeidere, og stadig nye konsepter utviklet.

Problemet var bare at ingen ville se på NRK2. «U» mistet seere, energi og fandenivoldskhet. Redaksjonen ble oppløst i 1998, men fikk to mindre gjenopplivinger i 1999 og 2000. Ti år etter premieren i 2001 var det endelig kroken på døren for programmet som kanskje mest av alt viste at NRK, som lisensfinansiert kanal, hadde langt større muligheter til vågal eksperimentering enn sine reklamefinansierte konkurrenter.