|||En sommerdag i 1991 romsterte det en skjeggete og brautende skrue med glitrende gevanter, stor mikrofon og kameramann i hælene, inn i «Sportsrevyen»s lokaler på Marienlyst. Noen minutter senere hadde Alex Rosén lagt en perpleks Arne Scheie i bakken. Norsk fjernsyn ville aldri bli det samme.
Vi har lett for å forbinde «U» med tøys, ironi og stuntreportere. Men det var i første rekke en rørende uforfalsket tone i de tidlige programmene høsten 1991: ««U» skal inneholde en lengre reportasje, gjerne en aktuell reportasje og et fem minutters tema om sex. Vi ønsker å dra ut og portrettere ungdomsmiljøer», uttalte redaktør Karin Julsrud. Det ble innslag om arbeidsledig ungdom og rasismeproblemet i Brumunddal, mens sexspalten «Koffert» (ingen ironi her) snakket åpent om noe så pikant som kvinnelig onani.
Men «U» framsto like fullt som noe radikalt nytt. Kombinasjonen av en nesten naiv, ubelærende og intim reportasjestil, kjapp klipperytme, håndholdt kamera og ikke minst den fullstendig fryktløse figuren Alex Rosén, imponerte kritikerne og stoppet lekkasjen av unge seere fra det gubbete NRK. Den statlige allmennkringkasteren hadde plutselig blitt kul.
Les artikkelen gratis
Logg inn for å lese eldre artikler. Det koster ingenting, gir deg tilgang til arkivet vårt og sikrer deg en bedre brukeropplevelse.
Gå til innlogging medVi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.
Vi bryr oss om ditt personvern
Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.
Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger
