Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Da NRK-monopolet brast

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I mai 1981 takket Torolf Elster av som kringkastingssjef. Den hvitluggede mannen med det bestemte, brune blikket var blitt som en institusjon i institusjonen, tross de veldige forandringer han hadde trukket ned over medarbeidernes hoder. Som radiodirektør i 1960-åra hadde han gjennomført en full omlegging av både programstruktur og prioriteringsmønstre i kringkastingens ur-medium. I de nesten ti årene som kringkastingssjef hadde han ledet en utbygging av NRK utenfor Marienlyst som på mange måter var i ferd med å endre institusjonen helt.

Etterfølgeren var forlengst utnevnt. I oktober 1980 gikk olje- og energiminister Bjartmar Gjerde ut av regjeringen. Spekulasjonene begynte straks å løpe om det var en Fostervoll-manøver han gjorde for å kunne søke kringkastingssjefstillingen etter Elster. Det viste seg å stemme. Gjerde siktet, som Fostervoll i 1948, mot Marienlyst. I februar 1981 ble han utnevnt til NRKs fjerde kringkastingssjef, av en regjering som dermed sikret fortsatt arbeiderpartiledelse fra sjefskontoret uansett hva som ville hende ved stortingsvalget 1981.

stjerneI denne valgkampen ble mediepolitikken for første gang et tema, med fokus på NRK-monopolet og dets berettigelse foran 1980-årenes medievirkelighet.

Rett før Stortinget gikk fra hverandre før sommeren, fant Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet sammen i en felles politisk innstilling. Denne opposisjonens plattform ved valget rommet følgende passus:

Både utviklingen av et allsidig samfunn og den tekniske utvikling gjør at det er aktuelt med en oppmyking av den monopolstilling NRK har i dag. Som ledd i en oppmyking bør det gis adgang for frivillige organisasjoner og institusjoner dannet for dette formål til å lage og formidle programmer. Videre bør det åpnes en viss adgang for andre enn NRK til å drive nær-radio og eventuelt kabelfjernsyn.

Under sommerens misjonsstevne i Sarons Dal kalte predikanten Aril Edvardsen mediepolitikerne til seg for å spørre dem ut om deres holdning til monopolet. Edvardsen var interessert, på grunn av sine storslagne evangeliseringsprosjekter i eteren. Statsråd Einar Førde svarte at han ville la en speiderradio få sendetillatelse denne sommeren. Lars Roar Langslet ga på vegne av fellesinnstillingen et sterkere løfte: En eventuell treparti-regjering ville «myke opp» NRKs enerett innen jul.

Ved valget vant de tre partiene flertall i Stortinget. Men på grunn av Kristelig Folkepartis standpunkt i abortsaken ble det ingen treparti-regjering. En ren mindretallsregjering av Høyre tok over, med Kåre Willoch som statsminister og Langslet som kulturminister. Den nye regjeringen la fram sin tiltredelseserklæring for Stortinget den 15. oktober. Monopoloppmyking ble lovet, slik felleserklæringen fastslo, men med en fortsettelse: «Regjeringen vil fremme forslag om de lovendringer dette forutsetter, herunder en opphevelse av NRKs enerett.»

Men det ble ingen lovendring. Norsk mediepolitikk ble kastet om - uten at kringkastingsloven ble rørt, og uten at Stortinget dermed formelt fikk adgang til å debattere den store reformen.

stjerneMange beklaget dette, både i samtid og i ettertid. Den nye kulturministeren fikk mange råd, både fra pressen og i Stortinget, om å legge saken fram så Stortinget kunne diskutere den før han tok de skritt som antakelig ville legge føringer for mange år fremover. Langslet var også selv innstilt på det, og tenkte seg en kombinasjon av en kort og en lang lovlinje for å få reformen igjennom: Først en snarlig, mindre endring i kringkastingsloven, som kunne utvide adgangen til dispensasjoner, og deretter en større og permanent opphevelse av NRKs enerett.

Men i løpet av oktober 1981 ble lovlinjen forlatt. I stedet satset statsråden og hans medarbeidere på å få startet de nye tiltakene så fort som mulig som midlertidige forsøk, basert på en aktiv bruk av lovens adgang til å gi dispensasjoner fra eneretten. Den politiske årsak til dette strategiskiftet var at en lovendring med full stortingsdebatt lett ville kunne lede Senterpartiet tilbake til et forsvar for NRK. Et slikt tilbakeslag tegnet seg som svært sannsynlig, etter at Senterpartiet hadde satt en representant inn på sin plass i fagkomiteen som var kjent som en varm forsvarer av monopolet - Ragnhild Q. Haarstad.

Det politisk følsomme i situasjonen ble dessuten dramatisk skjerpet dagen etter regjeringens tiltredelseserklæring, ved at en ny aktør plutselig dukket opp i mediepolitikken. Denne aktør var firmaet Janco i Oslo, eier og operatør av det største kabelnettet i hovedstaden med 70000 tilknyttede abonnenter.

Den 16. oktober 1981 holdt Janco pressekonferanse, hvor firmaet på en fjernsynsskjerm demonstrerte bilder fra en sending fra den såkalte OTS-satellitten, utstrålt fra firmaet Satellite Television Ldt. i London. Janco regnet dette som sendinger som lovlig kunne sendes ut over kabelnettet i Oslo, men hadde for sikkerhets skyld søkt departementet om tillatelse - den nye ledelsen hadde jo erklært at den ville myke opp monopolsituasjonen alt samme høst. Her var i alle fall bildene, klare til å sendes videre til norske seere.

stjerneUtenlandsk satellittfjernsyn i Norge! Sendinger med reklame, til og med reklame for alkohol og sigaretter, klare til å bli tatt ned og distribuert til enhver med adgang til Jancos antenner! Tiltaket ga et støkk i pressen, som brettet ut Jancos initiativ i store oppslag. Kulturministeren erklærte straks at han stilte seg positivt til å la OTS-programmet inngå i den oppmyking han nå arbeidet for. Det var juridiske problemer, selvfølgelig, som måtte avklares. Avklaringen kunne imidlertid ventes snart.

Advarende røster hevet seg umiddelbart. Professor Anders Bratholm, varm forsvarer av NRKs monopol, mente OTS-sendingene ville være ulovlige i Norge. Kjell Magne Bondevik minnet om at Kristelig Folkeparti var imot reklame i kringkastingen. Begge anbefalte statsråden å gå til Stortinget med saken. Men utsikten til å møte et tilbakeslag der økte med den overraskende muligheten som nå bød seg i og med Jancos initiativ. Reklamespørsmålet, som fellesinnstillingen fra de tre partiene så omhyggelig hadde holdt seg unna, ville nå kunne velte hele reformen. Samtidig var det tydelig av pressens interesse at utsikten til å få internasjonalt satellittfjernsyn som del av «Langslet-pakken», virket nærmest elektrifiserende på opinionen. Dette smakte av fugl. Nærkringkasting og lokalt kabelfjernsyn var vel og bra, men utenlandsk satellitt-TV ga et helt annet gjennomslag for saken. «Vi må la prosessen utfolde seg, så vi får større sikkerhet for flertall i Stortinget. Tiden arbeider utvilsomt for oss,» sa Langslet til sine medarbeidere i slutten av oktober.

stjerneEn sky av juridiske problemer reiste seg. Mellom Justisdepartementets lovavdeling og Kulturdepartementets jurister gikk notatene fram og tilbake gjennom hele november måned. Størst tvil vakte OTS-satellitten. Juristene kom etter hvert til at den ikke kunne innpasses i den adgang til videresending av lovlig kringkasting som loven åpnet for. Det måtte tas etter dispensasjonsbestemmelsen, på samme måte som også nærradio og lokalt kabelfjernsyn måtte: «Kongen kan i særlig tilfelle gi andre enn NRK løyve til begrenset kringkasting.» Her var det da uttrykkene «særlig tilfelle» og «begrenset kringkasting» som måtte avklares.

Det særlige tilfellet, fant lovavdelingen ut, var at dispensasjonene som nå skulle gis, alle var del av en forsøksvirksomhet som departementet ville igangsette for å vinne erfaring i ulike, nye former for kringkasting. Langslet forklarte at han ville nedsette særskilte utvalg for å følge og summere opp alle erfaringene: ett for nærradio, ett for kabel-TV, ett for kringkastingsreklame. På basis av innstillingene herfra ville det så bli utformet en stortingsmelding, som ville bli forelagt Stortinget før eventuell lovendring ble foreslått.

Den virksomhet som her ble forsøkt, var dertil begrenset, og det på to måter. OTS-satellitten hadde en begrenset levetid, høyst 1,5- 2 år før den ville falle ned. Dessuten mente lovavdelingen at antallet kabelfirmaer som fikk dispensasjon til å sende signalene videre, også måtte begrenses. Langslet var lite innstilt på det. En lang rekke kabelfirmaer hadde søkt, og å begunstige noen fremfor andre ville lett kunne oppfattes som diskriminering innen næringen. Statsråden fant det dessuten ulogisk at lovlig mottak skulle forbeholdes noen og nektes andre, men måtte bøye seg for juristene. Nærradio- og kabel-TV-konsesjonene ville på sin side være «begrenset» både i tid og i geografisk utbredelse.

stjerneEt par hundre søknader om å få drive nærradio og lokalfjernsyn strømmet inn til departementet i november og begynnelsen av desember 1981, i tillegg til søknader fra kabelselskapene. Embetsmennene ble forbauset over denne pågangen. Noe slikt var uventet. De fleste søknadene kom fra distriktene, fra et sant mangfold av organisasjoner og personer. En stor del stammet fra menigheter og sekter. Man visste ikke alltid hvem de var - dette var en ny verden for byråkratene. Denne Hans Bratterud, for eksempel, som søkte om å få drive evangeliseringsradio i Oslo, hvem var han, undret Langslet. Ekspedisjonssjef Johs. Aanderaa hadde alt undersøkt og kunne fortelle at Bratterud hadde universitetsutdanning fra USA, så da var nok alt i orden.

Mange aviser søkte om å få drive nærkringkasting. Departementet veide fram og tilbake. Det var gledelig at avisene ville være med, naturligvis. Dessuten hadde pressen en kompetanse som kunne bli nyttig i dette nye mediet. Men motforestillinger meldte seg. Avisene var kommersielle foretak, mens forsøksvirksomheten - i alle fall sett fra mellompartienes side - skulle baseres på frivillige organisasjoner. At pressen var profesjonell, ville fra de samme partiene nærmest ses som en ulempe. Mange nærradioentusiaster, spesielt ut over bygdene, holdt på at dette nettopp skulle være amatørvirksomhet. Endelig kunne det for en del avisers vedkommende reises tvil om de var lokale, og ikke regionale eller nasjonale, og om det var hensiktsmessig med krysseierskap mellom mediene på denne måten. Denne siste innvendingen ble særlig fremmet av Arbeiderpartiets Hallvard Bakke. Bakke ledet et medieutvalg som måtte finne seg i at den ene oppgaven etter den andre ble klippet bort og overført til andre utredninger. Men i avisspørsmålet ble han hørt. Langslet kom etter mye tvil til at avisene måtte utelukkes fra konsesjon til å drive nærkringkasting - i alle fall i denne omgang.

stjerneI månedsskiftet november- desember 1981 arbeidet departementet under høytrykk med å forme ut konsesjonsbrev til de heldige som fikk dispensasjon. Vilkårene var enkle nok: De måtte ha en ansvarlig redaktør, avstå fra egen reklame, dessuten føre regnskap og følge norsk lov, og i tillegg gjøre opptak av sendingene for arkivformål - men også for det tilfellet at det skulle oppstå tvist om innholdet.

Mange spurte etter NRK i denne prosessen. Hva mente ledelsen på Marienlyst om det som denne høsten gikk for seg i Kulturdepartementet? Avtroppende kringkastingssjef Elster hadde alt gitt svaret, da han året før kommenterte Høyres forslag til ny kringkastingspolitikk i Norge: «Det er ikke Kringkastingens sak å finne ut av dette, men politikernes.» Dette ble også etterfølgeren Gjerdes linje: Først å la politikerne finne ut av dette - og så innrette seg etter situasjonen.

Onsdag den 16. desember 1981 ble det klart hva den nye regjeringen ville. Kulturdepartementet innkalte til pressekonferanse i regjeringsbygget i Oslo. Her ble det offentliggjort hvem som hadde fått tillatelse til å drive nærradio, lokalt kabel-TV og overføring fra OTS-satellitten for en periode av to år fremover: Nitten foreninger og andre sammenslutninger, menigheter og utdanningsinstitusjoner for nærradio, sju kabelselskaper, samt tre kabel-TV-konsesjonærer, alle spredt ut over hele landet. Konsesjonsdokumentene var gått ut fra departementet i de siste dagene. Tillatelsen ville gjelde fra 1. januar.

I sin tale understreket Langslet at det langt på vei var et forsvarstiltak, det han nå satte i verk: «Vi må frigjøre de krefter vi har, for å skape en større bredde i det som lages av kringkasting i Norge, så vi ikke blir passive mottakere av det som kommer utenfra.» Dette var altså meningen med reformen: økt bredde, samt forsvar mot utenlandsk TV. Statsrådens sluttord lød slik:

Vi har en følelse av å være med på et nybrottsarbeid, som kan få store ringvirkninger. En ansvarsmobilisering overfor den nye konkurransesituasjon som kommer - og dessuten også en viktig stimulans til den profesjonelle kringkastingen i NRK.

Med disse ord brast det mer enn femti år gamle kringkastingsmonopolet. Mediene - og dermed norsk kultur - gikk inn i sin neste epoke: Konkurransens epoke.