Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Da NRK skulle bygge landet

Det tredje bindet om NRKs historie foreligger i dag. Historikeren Hans Fredrik Dahl som er ansvarlig for de to foregående, har denne gangen forskeren Henrik G. Bastiansen som medforfatter.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Ambisjonene har vært høye og oppgaven enorm. Forfatterne har i stor grad fokusert på den delen av kringkastingens historie som nedfelte seg i politisk debatt. Dermed har enkelte andre _ og viktige elementer når det gjelder folks opplevelse av NRK _ blitt mer summarisk behandlet eller utelatt. Dette gjelder særlig når boka nærmer seg vår egen tid.

Avansert

«.ø.ø.til bløming for kulturen som aldri før» _ det var riksprogramsjef Olav Midttuns visjon for radioen høsten 1945. På Marienlyst stod Nordens nyeste og mest avanserte radiobygg. Nazistene var kastet på dør, men takket være tyskerne var huset blitt større og flottere enn planlagt. Alt lå til rette for en tidsmessig, moderne kringkaster, men landet het Norge.ø.ø.

Allerede i 1946 vurderte man i nabolandet Sverige kontinuerlige lytterundersøkelser, men programredaktør Fredrik Christian Wildhagen fryktet publikumsfriere: «Det er på mange måter en fordel for kringkastingen at den ikke står i direkte kontakt med lytterne.» Målet var å «søke å finne fram til de dypere grunndrag i folket» og tilfredsstille «ubevisste lengsler». Gjenreisingen var en nasjonal dugnad i den korporative, ansvarsbevisste stat. Ideen om «kringkasting ovenfra» bestemte imidlertid NRKs programpolitikk også lenge etter at sporene fra krigen var visket vekk.

Hans Fredrik Dahl belyser forbilledlig idealismen, men også pragmatismen og de praktiske vanskeligheter som preget radioens første etterkrigsår. En rask økning i antall lisenser og en eksplosjonsartet etterspørsel etter mottakere som måtte svare en såkalt stempelavgift, skapte et godt økonomisk grunnlag for stadig ekspansjon. Norges statsbærende parti, Arbeiderpartiet, og NRK kom godt overens. Det var en forutsetning for NRKs vekst, og flere tiår senere for NRKs fall.

Begynnelse

Kirkestatsråd Kaare Fostervoll ble utnevnt til kringkastingsjef i 1948. Da han gikk for aldersgrensen i 1962, kunne han se tilbake på det som i ettertid er karakterisert som radioens glansperiode _ og fjernsynet var i sin spede begynnelse. Tross språkstrid, Hallesby-debatt om Helvete, den evindelige diskusjonen om lytterundersøkelser og ikke minst hvordan kringkastingen skulle håndtere politikk og politikere, så hersket det en grunnleggende konsensus om NRK i det norske samfunn.

Men Norge levde tilsynelatende på utsiden av verden i tro på at teknisk utvikling kunne styres. Ordet fjernsyn kom opp i styret i 1948 og prøvesendinger startet i 1954, men det var ennå ingen som våget å snakke om innføring av regelmessige sendinger. Likevel ble fjernsynet en bombe i NRK-monopolet. Den begynte for alvor å tikke da den intellektuelle fritenkeren Hans Jacob Ustvedt ble kringkastingsjef i 1962. Radioen og fjernsynet skilte lag og to nye direktørstillinger ble besatt av henholdsvis Torolf Elster og Otto Nes. Fra Stortinget var det et økende krav om sterkere styring av NRK, noe Ustvedt og også Elster tilbakeviste da han overtok som kringkastingsjef i 1972. «Over til Oslo» klarer likevel å dokumentere at angrepene fra Arbeiderpartiet tidvis var ledd i et politisk spill som handlet om å komme NRKs motstandere i forkjøpet.

Nedenfra

Forhistorien til den såkalte hustuktdebatten var årelang. Etter Forstervolls avgang hadde Torolf Elster gjennomført en revolusjon innen radioen: kringkasting nedenfra. Den henvendte seg i kortere og mer underholdende programmer _ et nødvendig våpen i kampen mot ensidig oppmerksomhet mot fjernsynet. Otto Nes hadde begynt det møysommelig arbeidet med dette nye mediet og ambisjonene var imponerende. Ikke minst valget av Arild Brinchmann som sjef for Fjernsynsteatret rusket kraftig opp med et provoserende, samtidsrettede repertoar: «Teatret skal ikke bare være til behag.» Kritikken var formidabel. Kristelig Folkepartis Kjell Bondevik truet med retningslinjer i 1965, men dette ble avvist av styret i NRK.

Men alt dette ble blåbær mot «de revolusjonæres» inntreden på TV-skjermene. «NRK i storm (1968-75)» kaller Henrik G. Bastiansen kapittelet han har hovedansvaret for. 1968'erne representerte en generasjonskonflikt over hele den vestlige verden og også i Norge. Den fra 1970 nyfrelste AKP-ml'eren Bjørn Nilsen pluss et 20-talls andre ønsket å gjøre fjernsynet til et gymnassamfunn.

Utmattende

Forfatterne av «Over til Oslo» hevder at «radikalerne» indirekte var årsaken til Ustvedts sykdom og fall i 1972. AKP-ernes møteplageri og «analyser» var det nærmeste de kom revolusjonen, men det var utmattende nok for dem det rammet. Ustvedt, og senere Elster, behandlet ungdommen irettesettende og viste sammen med fjernsynsdirektør Otto Nes forbausende toleranse. Ingen ble sagt opp til tross for at den stokk konservative organisasjonen Libertas kom med rapporter om kommunisttrussel og venstrevri i NRK.

Hustuktdebatten i kjølevannet av et urolig tiår munnet i 1975 ut i programregler som ikke burde skremme noen av partene i «klassekampen».

Kringkastingsmonopolet sprakk under Høyres kulturminister Lars Roar Langslet 16. desember, 1981. Det går en linje fra det NRK som i 1945 startet med én radiokanal og 150 medarbeidere til dagens gigantisk mediekonsern med tusener av ansatte, mange radiokanaler og to TV-kanaler som sammen med distriktkontorene vever NRK-landet sammen. Drømmen om en kringkaster «til bløming for kulturen som aldri før» tok vel neppe den vending riksprogramsjef Olav Midttun tenkte seg høsten 1945. Likevel har NRK gjennom hele etterkrigstiden vært det viktigste speilet i det norske samfunn, og har i større og større grad reflektert allmengjøring av etermediene. Fra å henvende seg oppdragende til «voksne» har NRK gradvis nærmet seg et yngre publikum. «Over til Oslo» behandler i forbausende liten grad fremveksten av denne ungdomkulturen i NRK. Flimra med Svein Erik Børja og Kalle Fürst i spissen var det første TV-programmet skapt av og for ungdom da det kom i 1970. Grunnlaget var lagt for det som utviklet

seg til å bli U, Åpen Post og XLTV_ programmer tidligere krinkastingssjefer ikke hadde fantasi nok til å få mareritt om.

Nytt stoff

Langt viktigere for publikum var og er selvsagt de brede underholdnings-programmene. Betydning våre folkekjære komikere, skuespillere og ikke minst programledere har hatt for den norske fellesskapsfølelse kan knapt overvurderes, men kunne vært analysert grundigere.

Alt kan selvsagt ikke få plass. «Over til Oslo» en uhyre interessant, velskrevet og til og med spennende «biografi» over NRK. Institusjonen har knyttet sammen norsk folkesjel og norsk historie, noe forfatterne har fått meget godt frem. Med sine 629 sider er likevel boka i lengste laget.

Noteapparatet er omfattende og vitner om kolossalt forarbeide, men så er da også fremskaffet oppsiktsvekkende nytt stoff. De gjennomgående statistikkene i teksten er informative og interessante.

De vegrer seg kanskje, men Dahl og Bastiansen burde i det minste ha en finger med i det etterfølgende bind som må komme!

Stig Andersen

STIG ANDERSEN er mangeårig NRK-medarbeider, og har blant annet vært prosjektredaktør i NRK 2.

Jobber som prosjektleder i Nordisk Film.

Kinoaktuell med filmen «Frosset hjerte», om Roald Amundsen.