SIRKLENE UTVIDER SEG: I sin nye bok «Mytene som skapte Norge — Myter og makt fra vikingtid til middelalder» skriver professor Gro Steinsland om idealene og samfunnsnormene i norrøne og kristne myter - og hvordan de omformet norsk kultur. Foto: Melisa Fajkovic.
SIRKLENE UTVIDER SEG: I sin nye bok «Mytene som skapte Norge — Myter og makt fra vikingtid til middelalder» skriver professor Gro Steinsland om idealene og samfunnsnormene i norrøne og kristne myter - og hvordan de omformet norsk kultur. Foto: Melisa Fajkovic.Vis mer

Da Odin tapte

Kristendommen bekjempet hedentroen med dens egne våpen - men innførte et nytt menneskesyn i norsk kultur. Det skriver professor Gro Steinsland i sin nye bok.

Myter, med sine eventyrlig tåkelagte opprinnelseshistorier, er mer enn folkediktning og folketro, organiske fantasiprodukter som lever sine egne liv på ferden gjennom generasjonene. De er også maktmidler og redskaper når en samfunn skal bygges.

I sin nye bok «Mytene som skapte Norge - Myter og makt fra vikingtid til middelalder» tar professor i religionshistorie Gro Steinsland for seg fortellingene som sto mot hverandre i en brytningstid i norsk historie, som fanget og styrte endringene i levesett og ideale

- I mytene møter vi de ledende klassene i samfunnet, sier Steinsland.

- Det er deres syn som oftest kommer til uttrykk. Det finnes myter om hvordan samfunnet dannes, og i dem ligger det sterke føringer for hvordan lederne ville det skulle være.

En av de norrøne mytene Steinsland presenterer, handler om guden Heimdal, som går rundt i Midgård, der menneskene bor, og befrukter tre kvinner. To av dem får sønner som er eslet til å bli treller og bønder, og bli stamfedre for disse samfunnsklassene. Den tredje sønnen blir jarl. Han får igjen en sønn som er karismatisk og våpendjerv og et åpenbart lederemne. Han får navnet Kon ungr, som betyr «konge».

- Det er altså gudene som skaper det lagdelte samfunnet, og det er ikke tvil om hvem som står gudefaren nærmest, sier Steinsland.

- Det gjenspeiles i tidens lover, der det var mildere straff for å skade eller drepe en lavtstående person, enn et medlem av overklassen. Jeg er opptatt av at vi bør ha samfunnsordningen i bakhodet når vi leser de gamle fortellingene. Hvem hadde interesse av å fremme ideene som finnes i mytene?

Hun peker også på at kristendommen, da den kom, med Håkon den gode, Olav Tryggvason og Olav Haraldson, dels utkonkurrerte den gamle troen med dens egne våpen.

- Kristus, de første gangene han framstilles i kunsten og litteraturen i Norge, er en krigerhøvding med krone på hodet, sier hun. - Det legges vekt på at han seiret over døden, på at han er sterkere enn de gamle gudene. Kristendommen blir jo da også innført av tre sterke konger, og brukes for det den er verd til å bygge oppunder kongemakten. Tanken om at det er én gud i himmelen og én på jorda, står sterkt i middelalderen. Den milde Maria med barnet i armene blir ingen viktig skikkelse før ut på 1100-tallet.

Men når guddommen forflytter seg og blir en fjern allviter i himmelen, i stedet for de varmblodige og feilbarlige norrøne gudene, får Maria og helgenene en sentral posisjon, som mennesker som en gang levde og som det er mulig å identifisere seg med. I Norge blir Sankta Sunniva dyrket vestpå og Sankt Hallvard på Østlandet. Men ingen kommer opp mot trøndernes Sankt Olav i innflytelse.

- Så mange strømninger forenes i Olav den hellige, sier Steinsland.

- Han var en vikinghøvding med trekk av den førkristne kongen. Fordi hans død blir tolket som en martyrdød, blir han også en omsorgsperson, gjennom helbredelsene som sies å skje ved graven hans. Han omtales mye mer enn de andre norske helgenene, og ble også mektig i andre nordiske land.

De gamle gudene og dyrkingen av dem forsvant ganske fort etter slaget på Stiklestad i 1030. Et strengt lovverk, som straffet den som holdt fast ved hedenskapen og foreskrev bøter eller forvisning for den som i en treårsperiode ikke viet julebrygget til Maria Møy, sørget for det. Men gudenes motpoler, jotnene, overlevde på et annet plan, og ble støpt om til huldrer, vetter og troll.

Vikingtidas verdensbilde var svært forskjellig fra den kristne kosmologien som overtok. Vikingene hadde sett for seg en rundt verden med tre nivåer: Åsgård, gudenes bolig, innerst, Midgård, menneskenes verden, i midten, og Utgard, der jotnene bodde, ytterst. Ask Yggdrasil, verdenstreet som var plantet midt i Åsgård, gjenspeilet tuntreet på gårdene i den virkelige verden, og i havet som omsluttet verden lå Midgardsormen i ring rundt landmassen og bet seg selv i halen. Den som leser de gamle fortellingene får følelsen av en skjør, dirrende verden som kommer en gang kommer til å forgå, i Ragnarok.

- Menneskene i vikingtida lever med forståelsen av at verden kommer til å gå til grunne, sier Steinsland.

- Men det er også en verden full av krefter, energier og muligheter.

Gudene har skapt verden, og instituert en orden som må opprettholdes. Jotnene truer dette. Likevel er forholdet dem imellom mer komplekst enn forholdet mellom gode og onde krefter i kristendommen.

-Det er ikke bare snakk om kosmos og kaos. Det skjer forhandlinger og utvekslinger mellom de forskjellige verdenslagene. Den mytologiske kosmologien speiler den ekspansive vikingkulturen. Dette er en utadvendt verden. Gudene er ikke allvitende. De reiser og utforsker, og ofrer mye for å få kunnskap.

Det er den norrøne mytologiens mest tvetydige skikkelse, Loke, jotunen som blir opptatt i gudeflokken som Odins fosterbror, som utløser undergangen når han får Odins sønn Balder drept ved renkespill.

- Loke er et symbol på ubalansen, og en sviker. Sviket var noe forferdelig i vikingtidas kultur. Uten noen ordensmakt var samfunnet avhengig av at folk holdt ord. Den som ikke følte seg forpliktet, som sjonglerte med alt, var kanskje den mest skremmende skikkelsen av alle.

Med den tvungne innføringen av kristendommen kommer også ideen om evig liv inn i den norrøne kulturen. Det skjedde også et paradigmeskifte i at opplevelsen av lojalitet og samhørighet ble utvidet. Tidligere var det slekten man først og fremst hørte til, og var forpliktet overfor. De døde ble stedt til hvile på gården de tilhørte. Med kristendommen utvider sirkelen seg. Ideen om et nytt og større fellesskap gjør seg gjeldende. Gjennom dåpen, som er nødvendig for å bli frelst og leve evig, blir den troende en del av kristenheten.

Steinsland trekker fram «Draumkvedet», den norske folkevisa fra middelalderen som ble oppdaget i mange varianter i Telemark midt på 1800-tallet, som et bilde på hvordan verden endrer seg med de skiftende religionene. Balladen handler om Olav Åsteson, som drømmer at han reiser gjennom himmel og helvete. Selv om Olav også ser døde som dømmes til fortapelse, er hovedbudskapet at de moralske og medmenneskelige valg man gjør i livet, er det som bestemmer hvor du ender etter døden. Tonen er mildere enn i den europeiske visjonsdiktningen fra middelalderen, som er mer fiksert på synd og straff.

- Jeg synes det er så vakkert, sier Gro Steinsland.

- I «Draumkvedet» har det kristne menneskesynet festet seg. Det er snakk om å ta seg av sine medmennesker, ikke bare slekten. Du har ansvar for din neste. Vi er langt vekk fra forbruket av mennesker som var tillatt i tidligere tider. «Draumkvedet» kan kalles for de gode gjerningers evangelium.

Og så minner hun igjen om det sentrale trekket ved religionenes myter: At de er menneskeskapte kulturuttrykk, at de er ladet med verdier og agendaer og mål, og bør analyseres. Det finnes da også myter som kan settes opp mot de dominerende mytene, såkalte «motmyter», som er basert på andre holdninger og perspektiver.

- Religion må måles mot noe, sier Steinsland.

- Vi må kunne sette verdiene i forskjellige religioner opp mot hverandre, og spørre hvordan de for eksempel står seg mot menneskerettighetene av i dag. Menneskesynet er en god måleskala.

Hun må innrømme at «Mytene som skapte Norge» er skrevet ut fra en stor kjærlighet til de norrøne mytene og middelalderhistoriene hun forteller om.

- Men selv om dette er kulturskatter, mye av det sofistikert litteratur, representerer førkristne mytologien et menneskesyn jeg er glad vi har forlatt.