Da rocken havnet i koma

Da flyene raste inn i World Trade Center, gikk amerikansk platebransje samtidig i koma. Det kan ta årevis før den våkner.

Det tok noen dager for den amerikanske underholdningsbransjen å summe seg etter terrorangrepene på World Trade Center og Pentagon. Noen turnéavlysninger, litt omrokeringer på utgivelsesplaner og noen hastig planlagte støttekonserter. Ellers var det business as usual.

For en bransje som ikke har noen skrupler så lenge det gir positivt resultat på bunnlinja, var det selvsagt ikke annet å gjøre enn å hente fram kappen fra skapet og sjekke vindretningen.

Vinden blåste i dette tilfellet mot de nære verdier, brannmenn, amerikanske flagg og patriotiske holdninger som man for enhver pris ikke måtte finne på å utfordre. Resultatet av den raske markedsanalysen sendte amerikansk musikkbransje inn i en kunstnerisk krise, som til og med har rammet vanligvis pålitelige artister som Neil Young og Bruce Springsteen.

Sentimental ørske

Kanadieren Youngs forsøk på å rekapitulere hva som skjedde inni det ene flyet som styrtet mot World Trade Center - «Let's Roll» fra kalkunalbumet «Are You Passionate?» - blottla en total mangel på artistisk selvkritikk. Samtidig vitnet «Let's Roll» om at den gamle Reagan-tilhengeren Young fortsatt surrer rundt i den republikanske tåka, som om han aldri hadde skrevet den Nixon-hånende protestklassikeren «Ohio» om studentmassakren på Kent State-universitetet 4. mai 1970.

Bruce Springsteens ferske album «The Rising» er kanskje det fremste eksemplet på den artistiske krisen. I stedet for å lage en samfunnskommenterende og skjebneorientert plate av typen «Nebraska» eller «The Ghost Of Tom Joad», henfalt Springsteen til sentimentalt pjatt, som skapt for det emosjonelt sensitive amerikanske markedet.

Eksemplene er flere.

At i utgangspunktet dypt konservative og utpreget amerikanske fenomener som countryartisten Alan Jackson oppnådde midlertidig nasjonalsangstatus med balladen «Where Were You When the World Stopped Turning» var i grunnen ganske forutsigbart.

At den enda mer konservative countrysangeren Toby Keith fikk en kjempehit i sommer med «Courtesy of Red, White and Blue (The Angry American)» (blant annet med tekstlinja hvor han håper terroristene «get a boot in their ass, it's the American way» ) var bare en ytterligere bekreftelse på at klimaet for kritisk og utfordrende populærmusikk i USA aldri har vært dårligere.

Rebellen Earle

Å stå fram på plate eller scene og fremme kontroversielle synspunkter om amerikansk utenrikspolitikk og islam er i praksis kommersiell selvmordsbombing.

Den i utgangspunktet rigide amerikanske meningsideologien «politisk korrekthet» har antatt en nasjonalistisk karakter som gjør begrepet meningsløst og ubrukelig. Samtidig er dette blitt et helt sentralt styringsverktøy for hva artister kan tillate seg i tekstene sine uten å tape ansikt og penger.

Det er derfor det blir ulidelig spennende å se hva som skjer når countryrock-rebellen Steve Earle kommer med sin nye plate «Jerusalem» førstkommende mandag.

- Mine meninger skader meg ikke som artist, men kanskje som salgsvare, sa Steve Earle i et intervju med Dagbladet i juni i år.

«Jerusalem» inneholder et allerede omstridt spor, «John Walker's Blues», hvor Earle gjør det som knapt nok noen annen amerikansk artist har våget det siste året. Han tar mange steg til venstre og ser på 11. september fra et til nå uhørt perspektiv, og går bokstavelig talt «on record» med utilslørt kritikk av amerikansk politikk og holdninger.

Bin Ladens feil

Earles lille analyse av sin egen sårbarhet på det amerikansk platemarkedet sier egentlig sitt om tingenes tilstand. Det er ikke rom for kritiske røster, og det er nulltoleranse overfor seriøse provokasjoner. I stedet ender man opp med mer pubertale framstøt som Eminems bin Laden-forkledning i videoen til «Without Me» på den ene sida, og triste markedsmessige vurderinger som å utelate «New York City Cops» fra USA-utgaven av The Strokes-albumet «Is This It».

Under tittelen «Bin Laden gjør rocken tafatt» skrev den svenske musikkskribenten Andres Lokko en ironisk kommentarartikkel i avisa Expressen. Lokko ser for seg en fnisende Osama bin Laden inne i grotten sin, der han surfer rundt på hjemmesida til musikkavisa NME og skriver innlegg om hvor bra han synes den siste Springsteen-skiva er.

Hvis bin Ladens mål var å knuse Amerika, dro han med seg platebransjens kritiske sans i samme slengen.

BRANSJE I KRISE: 11. september har ført den amerikanske musikkbransjen inn i en kunstnerisk krise. Å stå fram på plate eller scene og fremme kontroversielle synspunkter om amerikansk utenrikspolitikk og islam er i praksis kommersiell selvmordsbombing. Bildet er fra Radio City Music Hall i New York i oktober 2001, under en konsert til minne om ofrene etter terrorangrepet.