BRAKT TIL TAUSHET: Oliver Langeland (t.v.), Milorg-sjef i Oslo, ble utsatt for det kanskje styggeste angrep på ytringsfriheten her i landet etter krigen. Hans knallharde og krasse kritikk av det såkalte landssvikoppgjøret truet med å trekke teppet bort under hele oppgjørets legitimitet.
Foto: NTB scanpix
BRAKT TIL TAUSHET: Oliver Langeland (t.v.), Milorg-sjef i Oslo, ble utsatt for det kanskje styggeste angrep på ytringsfriheten her i landet etter krigen. Hans knallharde og krasse kritikk av det såkalte landssvikoppgjøret truet med å trekke teppet bort under hele oppgjørets legitimitet. Foto: NTB scanpixVis mer

Da sannheten ble kneblet

Regjeringen Gerhardsen gikk i 1949 til injuriesøksmål mot Oliver Langeland for å stoppe hans kritikk av landssvikoppgjøret. Langeland ble frikjent. Men kritikeren ble en ikke-person. Og kritikken forstummet.

I Statsarkivets gjemmer på Kringsjå i Oslo ligger 13 arkivesker som dokumenterer det kanskje styggeste angrep på ytringsfriheten her i landet etter krigen. Innholdet handler om granskningen av og rettssaken mot krigshelten Langeland. I 1952 satte Høyesterett punktum for en sak som begynte i desember 1948, da regjeringen i statsråd oppnevnte to av landet fremste advokater til å undersøke om de to bøkene Langeland hadde skrevet kunne rammes av straffeloven. Etter rettslige avhør av 125 personer, deriblant flere av krigsårenes ledende nordmenn, ble det reist tiltale. Ved dom i Eidsivating lagmannsrett 9. desember 1949, ble Langeland frifunnet. Men hans to bøker, Dømmer ikke (1948) og Forat I ikke skal dømmes (1949), ble inndratt. 11. januar 1952 avviste Høyesterett Langelands anke og ila ham 800 kroner i saksomkostninger.

Sakens akter ble arkivert, glemt og gjemt på samme måte som den rakryggede frihetskjemperen som nå skulle fjernes fra historien. Han er demonstrativt utelatt fra alle verk som omhandler krigen, endog fra Norsk Krigsleksikon som utkom så sent som i 1995.

Oliver H. Langeland (1887-1958) hadde Krigsskolens øverste avdeling og statsøkonomisk embetseksamen. I 1928 fikk han avskjed i nåde som offiser og ble kontorsjef i Oslo Ligningsvesen. I 1941 påtok han seg den tunge oppgaven å bygge opp Milorgs motstandsbevegelse i og rundt hovedstaden. Høsten 1944, da han måtte flykte fra landet, besto Milorg D-13 av 7000 mann og var den uten sammenlikning største og mest slagkraftige motstandsgruppe i landet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hvordan våget myndighetene så kort tid etter å anklage en mann med en slik posisjon?

Svaret er at så mye sto på spill. Langelands knallharde og krasse kritikk av det såkalte landssvikoppgjøret truet med å trekke teppet bort under hele oppgjørets legitimitet. Hans bok Dømmer ikke, ble på rekordtid solgt i nærmere 30.000 eksemplarer. Her fyrte han av salver mot myndighetene som ikke praktiserte likhet for loven:

• Ingen tiltale ble reist mot medlemmene av Administrasjonsrådet som ble oppnevnt av Høyesterett i forståelse med okkupasjonsmyndighetene 15. april 1940. Mens krigen fortsatt raste flere steder i landet, ga rådet ordre til Marinens Hovedverft i Horten om at det skulle gjenoppta produksjonen av krigsskip, nå for den tyske marine og tysk regning. Likelydende ordrer gikk til Kongsberg Våpenfabrikk og Raufoss Ammunisjonsfabrikk.

• Ingen tiltale ble reist mot medlemmene av Stortingets Presidentskap som i forhandlinger med tyskerne sommeren 1940 sa seg villige til å avsette regjeringen Nygaardsvold og det norske kongehus med kong Haakon i spissen. Presidentskapet skrev også brev til den tyske Fører og tilbød fredsslutning når det måtte passe ham.

• Det ble heller ikke på noe tidspunkt etter krigen vurdert å reise sak mot myndighetene i Trondheim og Oslo som i aprildagene 1940 skaffet tusenvis av arbeidere til å sette flyplassene på Værnes, Lade og Fornebu i slik stand at tyske jager- og bombefly kunne bruke dem til angrep på norske og allierte soldater som fortsatt var i innbitte kamper mot den tyske invasjonshæren. Bare én av de flere tusen arbeiderne på Værnes ble etter krigen tiltalt og straffet. Han var medlem av NS.

Det finnes mange liknende eksempler. På den andre siden sparte man ikke på straffen til de mange som hadde valgt feil side.

• Mer enn 50 000 nordmenn ble etter krigen dømt til fengsel, bøter, inndraging og tap av rettigheter for å ha vært medlem av et politisk parti som var lovlig 9. april 1940. De ble dømt etter lover som ble gitt tilbakevirkende kraft, i åpenbar strid med den norske grunnloven. Og et flertall hadde ikke gjort annen forbrytelse enn å betale medlemskontingent i NS.

Sakens dokumenter, med blant annet stenografiske referat fra de rettslige avhør, var lenge forsvunnet og man fryktet at de var tapt for godt. I 2009 lyktes det imidlertid Statsarkivet å oppspore dem, bortgjemt i en kjeller. I 2010 fikk jeg adgang til materialet da jeg samlet stoff til min bok Krig og Sannhet. Langelandsaken og landssvikoppgjøret, som utkommer i disse dager. Slik kunne jeg lese den ordrette forklaringen til biskop Berggrav og de andre mektige menn som det første etterkrigsåret med stor sikkerhet hadde proklamert at de som ikke hadde vært motstandsfolk fra første stund, var å betrakte som forrædere. I rettssalen fikk de det nå veldig travelt med å forklare hvorfor det hadde vært nødvendig for dem å samarbeide både med NS og tyskerne. De sto i vitneboksen, dommere av alle kategorier, politifolk, ekspedisjonssjefer og byråsjefer og en biskop og ga det klare inntrykk at de mislikte å bli stilt til regnskap.

Langelands kritikk rammet i særlig grad de embets- og tjenestemenn som fortsatte i offentlig tjeneste etter den tyske maktovertakelsen uten å være medlemmer av NS. De fortsatte å gjøre det de til enhver tid ble pålagt. De skrev lover og forordninger som satte straff for en rekke forhold. De som forbrøt seg, kunne få langvarig fengselsstraff. Men for opphavsmennene fikk denne innsats i fiendens tjeneste ingen konsekvenser. Mange ble forfremmet etter krigen.

Kritikk av okkupasjonshistorien er ikke nytt. Men kritikken taper for heltehistorien om «de gode nordmenn». Om nordmannen, som ifølge Langeland først fremsto tapper og heltemodig da krigen endelig var over. Ingen turde lenger å innrømme at han var et jevnt, alminnelig hverdagsmenneske som under krigen og ellers hadde vist mange svakheter.

Fortellingen om hvordan de staute nordmennene i dette vesle landet sto sammen i innbitt kamp mot den onde overmakten, for til slutt å krones med seier og frihet, 8. mai 1945, er bærebjelken i norsk etterkrigshistorie og norsk identitet. Vi sto sammen med Einar Gerhardsen om gjenreising etter tyskernes barbariske ødeleggelser. Det var vi (gode nordmenn) mot de andre (tyskerne og NS-medlemmene), det gode mot det onde.

Og de som skapte denne historien fant vi i den indre krets i Hjemmefrontens ledelse. Det var de som skrev lovene de samme menn dømte «svikerne» etter da krigen var slutt. Vi finner dem også som forfattere av de bindsterke verk om krigen. Der skrev de historien om seg selv, for seg selv.

Følg oss på Twitter