- PROPAGANDA: Christian Tybring-Gjedde var blant dem som reagerte sterkt på Fredrik Skavlans intervju av Jimmy Åkesson fredag. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
- PROPAGANDA: Christian Tybring-Gjedde var blant dem som reagerte sterkt på Fredrik Skavlans intervju av Jimmy Åkesson fredag. Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer

Da seremonilederen Fredrik Skavlan mistet rytmen

Hva var det som gjorde gårsdagens Skavlan-episode så spesiell?

Meninger

«EN STUDIE I VULGÆR elitistisk propagandajournalistikk», skrev Christian Tybring-Gjedde, og viste til Skavlans «trakassering» av SD-leder Jimmie Åkesson. Disneyland-kameraten Kent Andersen var ikke noe snauere og omtalte intervjuet som en «inkvisisjon», og Skavlan som en «ekstremist».  

Samtidig, på andre siden av grensen, var det venstresiden som fyrte seg opp: «(...) opartiskhet innebär inte att det svenska folket måste tugga tacos till rasister på bästa sändningstid», twitret samfunnsdebattant og «migrationsrättsjurist» Viktor Banke.  

Skavlans forbrytelse? Tybring-Gjedde og Banke hadde det til felles at de reagerte på rent politiske premisser. Skavlan begikk angivelig et politisk overtramp da han opptrådde for mye som inkvisitor/medgjørlig vertskap.  

Er det derfor gårsdagens Skavlan ble en snakkis? Neppe. De færreste nordmenn har noe politisk å utsette på gårsdagens episode. Det som utspilte seg var snarere i overenstemmelse med deres politiske preferanser. Det var bare godt å se en fortumlet Jimmie Åkesson i all sin avmakt.  

Likevel var det noe som skurret. Noe som ikke helt falt på plass. Vi kunne ane det allerede i første akt, under intervjuet med Gunhild Stordalen.  

Skavlan fant ikke rytmen og kom aldri riktig «på nett» med Stordalen, som ganske kontant irettesatte Skavlans implisitte påstander om at hun på en eller annen måte hadde «valgt» en slags «alternativ» behandling. Det hadde hun slett ikke, måtte hun presisere. Allerede her var det klart at dette ikke skulle bli en vanlig Skavlan-episode.  

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er ikke første gang en litt overtent Skavlan snubler i startblokken. Etter at «Uppdrag Granskning» på SVT en onsdag i fjor viste dokumentaren «Skidåkarnas hemliga blodvärden», der den norske skiløperen Anders Aukland ble mistenkeliggjort, kastet Skavlan-redaksjonen seg rundt og stokket om på gjestelisten. I løpet av torsdagen fikk de klemt inn Anders Aukland og skipresident Erik Røste, som ifølge Aukland ikke hadde gjort nok for å gjenreise hans gode navn og rykte i den norsk-svenske offentligheten. 

 Scenen var beredt for det Auklands manager omtalte som «et brutalt ærlig oppgjør». Og ganske riktig, som seere ble vi vitne til en anstrengt, ja amper stemning vi sjelden er belemret med i Skavlan-salongen.  

Mest offensiv av dem alle var likevel verken Aukland eller Røste. I rollen som hissig aktorat fant vi nemlig den ellers så jättetrevliga Fredrik Skavlan. For et eller annet sted i løpet av sendingen fikk han ferten av blod(-verdier), kastet kortene og gjøv løs på Røste.  

Det var en side ved Skavlan vi ikke hadde sett siden Gerd-Liv Valla stakk innom i 2007. Borte var smilehullene og den klønete syntaksen (mannen har ennå til gode å formulere en stringent setning). I stedet lente han seg frem mot en presset Røste som sank stadig lenger ned i stolen.  

Det var nesten så man ventet på at en forsvarer skulle bryte inn: «Dommer, aktoratet trakasserer vitnet!»  

Samtidig, på Twitter, var responsen todelt. Steffen Fjærvik, NRK-journalist og en autoritet på intervjuteknikk, omtalte det som «det beste intervjuet jeg har sett av Skavlan noen gang». Andre var mer avmålte, mens de fleste ga uttrykk for ulike grader av forbauselse. Revolverjournalisten Fredrik Skavlan? Skulle ikke dette være taco- og rødvins-tv? Hadde ikke vi en kontrakt?  

For etter femten år i gamet er ikke Skavlan så mye et talkshow med egendefinerte rammer som et overgangsritual. For nordmenn — og etter hvert svensker — er Skavlan timen der hverdag blir helg. Det er sabbat 2.0 for homo scandinavicus. Gullrekkas helligste time. Og da er det enkelt og greit ikke Skavlans privilegium å skalte og valte med oppskriften lenger. Seremoniens eksistensberettigelse er som kjent at den ikke endrer seg.  

Skavlans «hemmelighet» er hans evne til å skape en avslappet stemning i det som er blitt selve navet i den fellesskandinaviske offentligheten. Denne utvekslingen er Skavlans kanskje aller største bedrift: hvordan han har forent en norsk og svensk offentlighet i ett felles rom. Nordisk Råd kan bare drømme om å utrette det samme.  

Når Skavlan klarer å skape en fri og utvunget atmosfære under så trykkende forhold, har det sammenheng med hans gutteaktige flir og stakkato setningsbygning. Legg til en kjapp replikk og en avvæpnende porsjon selvironi. Det er dette som er verten Fredrik Skavlan. Den godlynte seremonilederen som rolig senker gjestenes pulsnivå. Han som åpner opp.

I intervjuet med SD-leder Jimmie Åkesson — for anledningen spak og skjelven som et aspeløv — endte det hele i stedet opp med å lukke seg. Alt vi så var et sykt menneske som ikke lenger har krefter til å stå i den svenske politikken — langt mindre den skandinaviske offentligheten — og som er på vei ut. Men det visste vi vel allerede?  

Det vi derimot ikke visste, og som gjorde at gårsdagens episode skilte seg ut, var at seremonilederen Fredrik Skavlan kunne være så umusikalsk.      

(Deler av teksten har tidligere vært publisert i Bergens Tidende.)