Da Sex Pistols erobret Oslo

Inntil for 15 år siden var internasjonale artister på norgesbesøk en sjeldenhet. Noen få stakk innom mens de lå på toppen og ledet Norge inn i ei ny tid - som Cliff & The Shadows (1961), The Rolling Stones (1965) og Deep Purple (1971 og 1972).

Storheter som The Beatles, Janis Joplin, The Doors og Led Zeppelin holdt seg unna, enda de besøkte Sverige på sine skandinaviske visitter.

The Sex Pistols derimot, kom ikke bare til Norge, men besøkte likeså godt to byer mens de var i farta. En konsert på Pingvin Club i Oslo den 20. juli 1977, og en på Studentersamfunnet i Trondheim dagen etter. Punk var nytt den gangen. Punk var spennende, punk var energi, og punk var det nye, store.

Skapte myter

Nå ja, store og store. Sjøl om enkelte plater fra denne stilarten solgte i uhorvelige mengder, og siden pressen på den tida var full av ungdommer med opprevne T-skjorter, sikkerhetsnåler i trynet og frisyrer som minnet om mislykte skalperinger, skulle man tro at London og andre britiske storbyer nærmest rant over av punkere.

Feil, det var ikke på langt nær så mange av dem som man kanskje skulle tro. Men rockens verden hadde stagnert, de store var blitt for store, og britisk musikkpresse var på jakt etter band uten platekontrakt og med uortodokst utseende på den tida. Myter er blitt skapt av mindre.

I parentes kan nevnes at jeg tilbrakte to uker i London sommeren 1978, og i løpet av den tida så jeg bare én enkelt punker. Han var attpåtil norsk, og kom og spurte meg på stotrende engelsk: «Can you tell me veien til Virgin Megastore, please?»

Nye band

Men man skal ikke undervurdere minoritetenes makt heller, punken fikk store følger. Bølgen vekket en latent skapertrang hos mange unge, og ikke minst: Mange unge band kom fram i lyset. Nye band led på den tida under kanskje det verste angrepet av catch 22-syndromet noensinne: for å få en hit, måtte man bli omtalt, og for å bli omtalt, måtte man ha en hit.

Unge mennesker plukket fram gitarer og begynte å spille, og en håndfull bra band dukket opp, som Clash, Siouxie and the Banshees og ikke minst Elvis Costello & The Attractions (som alle besøkte Norge rundt tiårsskiftet 1979- 80).

Og bare til ettertanke: I år er de som var femten i 1977 førti, og de fleste av dem sliter med førtiåringers vanlige problemer, som dårlig økonomi, samlivsproblemer og tanker om overgangsalder og midtlivskriser. Tida flytter seg, punk eller ikke! Punk-tum.

Bra dekning

Dagbladet dekket Sex Pistols-besøket i Oslo i 1977. Ingen ante da hvilket legendestatus dette bandet skulle få. Dagbladet gjorde jobben sin ganske godt, sett med ettertidas øyne. De skrev en forhåndsomtale rett før konserten, dekket konserten, og kjørte en reportasje med intervju fra pressekonferansen fem dager seinere (musikkstoffet kom som oftest på trykk på mandager den gang).

Her er litt norsk punk-historie fra den gangen:

Det skulle gå nærmere to og et halvt år før det kom noen norske punksingler på markedet. Her er fire stykker som alle i ettertid har fått stempelet «legendarisk».

  • Pink Dirt: Den første norske, og bandet gjorde det så billig som mulig. Hva skal man vel med omslag og etiketter når man har en tusjpenn?
  • Hærverk: En tre-spors EP hvor energien overgår de tekniske ferdighetene.
  • Kjøtt: Den som solgte mest, og kom i to opplag.
  • Betong Hysteria: Den mest berømte norske i utlandet, og nylig utgitt som piratutgave i USA.

Først ute

Det aller første stedet man kunne få kjøpt punk-singler i Oslo, het Compendium, og holdt dørene åpne fra 1974 til rundt 1980. Dette var en fascinerende platebutikk, som lå i et kjellerlokale i Bernt Ankers gate, ikke langt unna Sentrum kino (i dag Sentrum Scene). Lavt under taket, dunkel belysning, og plater i stativer hvor man enn snudde og vendte seg.

For det meste var det musikk som lå langt unna den tidas kommersielle storselgere, og sjøl om artister som Pink Floyd og Rolling Stones var godt representert, var de bare kjente den gang, og ikke anerkjente. Utvalget besto for det meste av engelsk og amerikansk prog og semi-psychedelia, som Soft Machine, Spirit og Curved Air. Dessuten hadde de jazz og jazzrock i massevis.

Ekspeditørene hadde peil på det de drev med. Tynne mørke skikkelser lot LP-er med Mike Oldfield og liknende gli ned i bæreposer med kjærlige lange nikotingule fingrer, mens de uttalte seg med autoritet om Gong og Nick Drake.

Røyketvang

Man fikk også kjøpt kaffe på stedet, ei krone eller noe slikt skulle slippes ned i et glass, og man kunne mekke seg en kopp pulverkaffe av beste sort, for deretter å kunne slå seg ned i en sofa og høre musikk via headset. Dessuten var det nærmest røyketvang, skjønt luftemulighetene var dårlige. Lukten var en blanding av gammel Prince, noe røkelse, og innestengt kartong fra alle plateomslagene.

Dette stedet var altså det første til å ta inn punk og new wave til Norge. Det gikk først og fremst i vinylalbum, men også noen få singler fant veien inn etter hvert. Utgivelser på nye engelske selskaper som Stiff og Chiswick. Dette var også første stedet i Oslo hvor man kunne få kjøpt punksingler med Sex Pistols og The Damned.

Herligheten varte ikke så lenge. Det idealistiske Compendium dannet plateselskap, noe som svært sjelden er mer inntektsbringende enn Lotto. Dessuten fikk de konkurranse fra Skippergate-sjappene Electric Circus og Trubadur. Og på begynnelsen av 80-tallet var Compendium bare en saga blott.

TILHØRTE UNNTAKENE:</B> Nordmenn var ikke bortskjemte med utenlandske artistbesøk på 70-tallet. Men Sex Pistols, med Johnny Rotten i spissen, kom - og bandet tok like gjerne to byer i samme slengen. Her fra konserten på Pingvin Club i Oslo 20. juli 1977.